Looking back over my shoulder

Sommeren er på hell, humøret er såpass på hell at jeg kjenner at hvis jeg setter på Joy Divison med hvilken som helst låt, så kommer jeg til å begynne å grine. Noen ganger er det bare sånn. Det hadde kanskje blitt enda verre hvis jeg hadde satt på Pornography-skiva av The Cure. Så jeg lar være.
Life`s what you make it, synger Talk Talk. Jeg er tilbøylig til å protestere. Man er ikke alltid skyld i all den dritten man blir påført. Som den misantropen jeg er, så er det folk sin skyld. Folk er et konsept jeg ikke kjøper, rett og slett. Nå er det engang sånn at dette innlegget ikke skulle handle om hoggtennene mine eller hvor ubrukelige folk er, men musikk som har vært med på å forme meg og holdt meg med selskap når verden er både oppned og helt riktig.

Jeg vokste opp i et hjem med parabol-antenne fordi faren min rett og slett ikke likte the cable guy. Jeg har tilbrakt mange timer foran Mtv, Super Channel og whatnot, og drømmejobben som barn var å bli VJ på Headbangers Ball. Jeg var utrolig misunnelig på Vanessa Warwick som fikk henge med Pantera backstage på festivaler, jeg gledet meg som en unge til det ble midnatt og de begynte å sende programmer som Alternative Nation, Headbangers Ball og det som i dag heter X-rated. Jeg var minst like tilbøylig til å logre når var European Top 20. Forskjellen på Mtv da og i dag var at det faktisk ble sendt musikkvideoer, og færre reality serier. Og det fine var at jeg var i riktig aldresgruppe til å bli totalt påvirket. Jeg hadde ikke rukket å bli gammel, sær og komplett umulig å imponere.

Hva gjorde inntrykk? Ha, listen er lang. Jeg husker veldig godt første gangen jeg så videoen til Lullaby av The Cure. Robert Smith var det mest fascinerende jeg noensinne hadde sett. Det var edderkopper, hårspray og leppestift overalt. Det er ikke så lenge siden jeg så The Cure for første gang, og det gledet det gamle emo-hjertet mitt å se at det var minst like mye leppestift og desperasjon tilstede fortsatt. Jeg husker også veldig godt den rare videoen til True Faith av New Order, og første gangen jeg så Enjoy the silence av Depeche Mode.Ingen kler kappe, krone og klappstol bedre enn Dave Gahan. Så dukket plutselig grungen opp. Jeg holdt på å falle ned fra senga første gangen jeg så Alive av Pearl Jam.Og enda verre var det når den fantastiske Layne Stayley sang "If I would, could you?" med solbriller og bukkeskjegg. Jeg fantaserte om å tatovere logoen til Alice in Chains over hele ryggen,og mens andre jenter hadde store hjerter på penalene sine hvor de hadde skriblet inn navnet til en fyr, så sto det AIC i mitt hjerte. Det er kanskje unødvendig å nevne at jeg ikke har beholdt noen av venninnene mine fra ungdomsskolen i dag? Ikke en eneste av dem delte min fascinasjon for musikk. De var på Ace of Base-kjøret.Nuff said.

Den første kassetten jeg kjøpte var Heart- Brigade. Og så fikk jeg Alice Cooper-Trash av mamma. Det må også nevnes at jeg arvet vinylsamlingen hennes da jeg var veldig liten. Da gikk det mye i Sonny & Cher,Led Zeppelin og Black Sabbath. Senere prakket hun på meg Kim Wilde og Eurythmics. Interessen for musikk er vel det eneste vi har til felles. Eller hadde, heter det vel.Litt trist er det at vinylsamlinga ble knust i et flyttelass når vi flyttet til vårt eget hus. Det eneste som var intakt var en Beatles-singel. Jeg var ikke fan da, og har heller ikke blitt det med årene.
Jeg kan egentlig fortsette dette blogginnlegget i det vide og brede, men det er helt poengløst. Det jeg ville si er at jeg skulle ønske at jeg fortsatt hadde evne til å bli like berørt av ny musikk i dag. Jeg har ikke kjent den samme følelsen siden 90-tallet. Eller det er ikke helt sant. Tool får det fortsatt til.

Det var da voldsomt som jeg var på bloggrullen i dag. Fra å produsere en håndfull innlegg i løpet av et år, så går jeg nå for to innlegg på samme dag. Det er noe galt, som ikke er riktig.