Terror på 31-bussen

Jeg er overhodet ikke spesielt begeistret for kollektiv transport. Det vil si, jeg er begeistret for tiltaket, men jeg hater å benytte meg av det. Jeg benytter meg grådig av tiltaket, og ber alltid en stille bønn for meg selv om at jeg skal få sitte i fred. Men jeg har likevel innfunnet meg med at f.eks 31-bussen ikke eksisterer bare for meg. Jeg har slått meg til ro med det på min måte. Jeg overser hysteriske barnevogndamer, menn med snørr på jakkeermet og det som verre er. Men i går kveld toppet det seg for meg. Jeg spankulerte inn på en nærmest folketom buss i 22-tida, og tenkte at dette blir tilnærmet smertefritt. Lite visste jeg om at det stod en kontaktsøkende og desperat slovener (min antakelse, only God knows)på Nationalteateret og ventet på Grorudbussen. Mannen kommer inn, går frem og tilbake i den folketomme bussen, ser seg ut et offer, og dumper ned ved siden av meg. Jeg merker meg at han sitter og stirrer på meg, og ser litt spørrende på ham. Mannen begynner å snakke. Han lurer på om det er ok at han sitter ved siden av meg. Jeg sier som sant er at jeg foretrekker å sitte alene siden bussen har mer enn nok av folketomme seter. Mannen repliserer: Du liker ikke mennesker, du! Jeg gir ham rett i det og påpeker samtidig at jeg liker enda mindre å bli kjent med nye mennesker på bussen. Jeg ber ham pent om å flytte seg til et annet sete. Dette vil ikke mannen, og sier samtidig: hva hvis jeg trenger å snakke med noen? Jeg svarer at jeg neppe er riktig person å henvende seg til. Så sier han: ok, jeg skal bare sitte her og være stille. Så sitter vi i stillhet til Brugata. Mannen ser surt på meg og flytter seg til et annet sete. Han tar opp et par briller, og sitter og kikker på meg over brilleglassene sine. Jeg sitter og tenker for meg selv at enten a) jeg er med på skjult kamera,eller b)mannen har rømt fra en institusjon og det er bare et spørsmål om tid før jeg blir overfalt. Gudskjelov skjedde det ikke mer, men jeg vil påstå at jeg satt som på nåler helt frem til Carl Berner. Og jeg lurer inderlig på hva som foregikk oppe i hodet på dette vesen.
Om noen få timer skal jeg ta en tur med 31-bussen igjen. Denne gang med saks i lommen. Kanskje.

Musikk for voksne

Det er et svært kjent faktum at båssetting hjelper mennesker til å forstå "verden" rundt seg. Hadde vi ikke hatt denne muligheten til systematisering er det svært få av oss som ville ha hatt den fjerneste idè om hva vi liker og ikke. Kriteriene for hva som er betegnende for en bås kan også i stor grad variere med hvilke øyne som ser, men noen felles retningslinjer finnes det garantert. Uttrykket "å kjenne lusa på gangen" stammer fra vår oppfatning om hvordan noen som tilhører en viss bås er forventet å oppføre seg eller se ut. Vi kan også tillegge disse individene egenskaper og ha en mening om hva de liker og ikke, bestemt ut fra båsen. Selv om vi ikke har vekslet et eneste ord med vedkommende. Dette er en svært primitiv måte å tenke på, men på mange måter, kanskje de fleste, er mennesket en svært primitiv skapning. Dette bringer meg igjen over til mitt egentlige tema for dette innlegget. Nå har det dukket opp en bås, eller i dette tilfellet omtalt som sjanger, som heter "Musikk for voksne". Dette fenomenet ramlet jeg over i min søken etter informasjon på verdensveven. Når noe får merkelappen "for voksne", det være seg film eller litteratur, så vet man at innholdet kan være noe på kanten i form av lettkledde mennesker og vulgære forslag i setningsform.
Derimot er musikk for voksne danseband herfra til helvete.
Da vil jeg først påpeke at vi har blitt fortalt at vi trer inn i "de voksnes rekker" når vi blir konfirmert. Da er vi 14 eller 15 år gamle. Jeg tør påstå at danseband ikke står øverst på handlelista når fjortisene har fått lommepenger, eller at det er det første de leter etter når de skal laste ned noe på verdensveven. Dansebandmusikk er mest sannsynlig det siste de vil bli assossiert med. Det er nesten mer stuerent å berømme Hitler for hans menneskesyn, enn å utbasunere "jaggu svinger det av den siste til Gluntan".
Selv fyller jeg 30 i år, og har vært i de voksnes rekker i snart 15 år. For meg er dansebandmusikk noe jeg assossierer med besteforeldrene mine, som ble født på 20-tallet.Jeg kjenner heller ingen fra min egen generasjon som vil omfavne det som kalles "Musikk for voksne". Noen vil sikkert hevde at det har med smak og behag å gjøre, og det er helt sikkert riktig på mange måter, men likevel. Vi er i aller høyeste grad voksne, og dette er definitivt ikke musikk for oss. En annen ting jeg reagerer på er uttalelsene til folk fra musikkbransjen, and let me quote:

"”Samleserien Musikk for voksne er en veritabel Zareptas krukke med førsteklasses norsk underholdningsmusikk. Den derre låten som jeg hørte på radio en gang… - her dukker de opp i tur og orden, alle som en. Når den tekniske kvaliteten er av ypperste slag, må jeg si at disse CD platene er et funn for både gamle og unge som er opptatt av og glad i norsk musikk”
Audun Tylden, platedirektør

William Kristoffersen
William Kristoffersen i Ole Ivars er ikke snauere:
”Musikk for voksne er en utmerket CD serie som har fått stor suksess. Serien bygger på den beste dansemusikken i Norge og Sverige. Selv har jeg kjøpt alle CD`ene og forstår godt at voksne folk trykker denne serien til sitt hjerte”


Tom Hovde, platedirektør
”Denne serien er en unik milepæl i norsk dansebandhistorie. Serien utmerker seg med en bunnsolid kvalitet og god variasjon!”
Tom Hovde, platedirektør


At disse cd`ene er et funn for både gamle og unge som er opptatt av og glad i norsk musikk er en drøy påstand. Vi har sannelig norsk musikk som vil appellere til både gamle og unge, men det er neppe dansebandmusikk.Bunnsolid kvalitet og god variasjon er neppe de første ordene man tenker på når man skal gi dansebandmusikk en vurdering. Det er begrenset hvor interessant det er med x antall låter som handler om dæins på lokkalet, bilen som kjørte fort og brura som vart borte.

Men utfra slurvete navngivning, så er jeg da i målgruppen for denne ondskapens cd-samling. Jeg gremmes.




MUSIKK FOR VOKSNE

By:larm del två!

By:larm ja..hva skal man si? Først av alt kan man si at In Vein spilte på seg en stor dose selvtillit. Mange ukers øving har gitt synlige og hørbare resultater, og bandet har begynt å bevege seg på scenen! Manager Else var så blid at jeg et øyeblikk var redd for at hun skulle besvime av sin egen lykkerus.
Jeg og Else var samboere under denne festivalen, mens In Vein bodde på et vandrehjem sammen med Monomen. In Vein merket seg aldersforskjellen da de utvekslet synspunkter angående boforhold. In Vein hadde en følelse av å være tilbake i militæret, og omtalte stedet som kasernen. Monomen syntes det var merksnodig likt leirskolen de hadde vært på. Vi bodde på et ordentlig hotell med egen dusj, og lovpriste oss selv for at vi ikke er popstjerner.
I all forvirringen over Trondheim og Bylarm som arrangement, så fikk vi også med oss et par konserter. She said destroy var knallbra, samt at vokalisten vil være enhver frisør`s mareritt/drøm. Makan til hårkasse har man aldri sett.Det rarerste bandet i verden heter Quit your dayjob, og de bør få en pris for sceneantrekk (hoppdress og boxer) og innlevelse. På forhånd gikk det rykter om at vokalisten er livredd for å synge, men dette var da bare oppspinn. Jeg er sikker på at han ikke har vært redd et eneste minutt av sitt liv. Jeg tror det skal litt til for å sette ham ut, rett og slett.Anna Ternheim var fint, Pleasure sugde bigtime, Monomen innfridde som alltid og de beste i verden heter Lorraine.

Men Trondheim er rar. Trondheim er kald. Og Trondheim er en by som jeg ikke skjønner frem og tilbake på. Og de har en tendens til å legge et stykke kjøttpålegg på all mat. Samt at innbyggere går på cafe for å snakke med seg selv.
Rock City er et sted for seg selv. Alle menn over 30 går i skinnfrakk og har lang bart. Jeg trodde jeg så Phil Lynott opptil flere ganger. Folk danser swing til Mastodon. I rest my case.
Den fulleste på Bylarm heter Sissy Wish. Hun siklet i håret til Jarle, og begynte å få noe som kan ligne på en litt aggressiv tone. Da dørvakten på Brukbar ville kaste henne ut skrek hun noe som lignet på "din dritt" etterfulgt av usammenhengende babling.
Nå er larmen over, og jeg er kjempetrøtt. Tror til og med at jeg har skaffet meg frostskader.

by:larm i bartebyen

Nå er det straks klart for debut på By:Larm. Gudskjelov består min debut av å stå i salen og observere. Christer ser nok kanskje litt annerledes på saken. Han skal opp på scenen og utlevere seg selv, eller i det minste stemmen sin, hele to konserter.
Jeg gleder meg, han gruer seg.
Bortsett fra å støtte In Vein gjennom krigen, så ser jeg det som meget sannsynlig at jeg skal se både Monomen og Lorraine. Og jeg har ambisjoner om å få med meg Torch og She Said Destroy. Men utover disse bandene, så er jeg i grunn ganske åpen for forslag. Og jeg vet veldig godt at jeg ikke skal se Big Bang og Datarock. Den eneste gangen jeg følte litt for Big Bang var da jeg så en reportasje med dem på Lydverket. Der fikk vi se øvingslokalene deres i USA, og det var ikke mye å skryte av. Så ja, akkurat da tenkte jeg pene tanker om dem. Plutselig ble det spilt en låt, og all medfølelse forsvant. La meg påpeke at dette er samme sending som da man så Marion Ravn synge for uengasjerte markedsføringsfolk. Midt i lunsjpausen dukket hun opp med gitaren under armen og smilte fra øre til øre. Jeg kunne ikke annet enn å synes synd på henne. Å spille for et så lite takknemlig publikum samtidig som man må smile kan ikke være noe annet enn fælt. Så jeg tenkte på Marion. Stakkars Marion.
Men Marion skal ikke på By:larm. Og godt er det!