Sunday, September 2, 2007

people are strange



Denne helgen har jeg hatt min første nattevakt. Det er ikke noe ekstraordinært i det, hvis man ser bort fra reise til og fra Rommen. Å ta Vestlibanen klokka 22 en lørdagskveld medfører ufrivillige observasjoner av folk fra Groruddalen. Det er helt vanlig at damer på min egen alder har skjørtet i strømpebuksa samtidig som de snuser, og kaster stjålne blikk på noen de anser som gode representanter for videreføring av slekt, samtidig som de drikker hjemmebrent fra colaflasker. Ei er det heller uvanlig at tilsynelatende ensomme menn lager klikkelyder med tunga mens de beveger fingrene på buksebeinet i et bestemt mønster. Jeg observerer, og folk lurer helt sikkert på hvorfor jeg sitter og ler for meg selv.
Etter endt vakt skulle jeg ta banen hjem klokken 07:00 på søndag morgen. Til min store forbauselse var toget nesten fullt, og ikke èn av dem hadde sveisen på snei og oste gammel fyll. Det var som om befolkningen i nevnte dal plutselig hadde blitt byttet ut. Jeg satt omringet av morgenfriske mennesker som leste avis, spiste banan og gledet seg til en ny dag. Hvor i all verden skulle de klokka 7 på en søndag? Denne opplevelsen var definitivt mer skremmende enn turen opp til Rommen.

Friday, August 10, 2007

I know the pieces fit-ord fra stolt sektmedlem!


Forrige blogpost het "lack of inspiration", og mye kan tyde på at jeg har vært utrolig lite inspirert denne sommeren. Blogging har kommet i siste rekke, men nå er det sensommer og jeg føler at det kanskje kan være mulighet for at det hele kan ta seg litt opp.
Sommeren har gått med til ny jobb og festivalhenging. Første festival var Arvikafestivalen, hvor det må sies at det eneste som virkelig var flott er IAMX. Chris Corner har fortryllet meg igjen, mildt sagt. For de som ikke har The Alternativ i samlingen, bør få ut fingeren. Ellers bestod festivalen av loking på favorittbalkongen og generell tullprat, og for min del fordypning i Jo Nesbø sine bøker om etterforsker Harry Hole. Jeg er hekta.
Den andre festivalen er Øya, hvilket skal sies jeg bare besøkte èn dag. Men hvilken dag! Få ting gjør meg så lykkelig som å se TOOL herje musikalsk på en scene. Etter konserten bar det strake veien til Maiden, hvor Tom spilte Tool og Perfect Circle i mange timer, til alles store begeistring. Monica kunne fortelle at mennesker hun har møtt på sin festivalvei, hvor musikk og idolisering av diverse artister har vært tema, hevder at mennesker som er fan av Tool later til å ha et nærmest religiøst forhold til bandet. Det er akkurat som om alle er med i en stor sekt. Det kan godt tenkes at de har rett, og jeg skjemmes isåfall ikke over å være medlem. Tool er en maskin, og Maynard Gud.

We barely remember who or what came before this precious moment,
We are choosing to be here right now. Hold on, stay inside
This holy reality, this holy experience.
Choosing to be here in
This body. This body holding me. Be my reminder here that I am not alone in
This body, this body holding me, feeling eternal
All this pain is an illusion.

Wednesday, May 16, 2007

Lack of inspiration


Det er vår. Jeg behøver egentlig ikke å si noe mer enn det. Men for å glede de som leser bloggen min gjør jeg det likevel. Jeg har like mye tiltakslyst og inspirasjon som en brennmanet. Det klør i hele hodet, øynene og nese renner, og jeg har aller mest lyst til å sove til det blir sensommer. Pollenallergi er helt klart djevelens verk, og jeg vet at 900 000 nordmenn mer enn gjerne støtter meg i den uttalelsen. Dagene bedrives med ivrig pillepopping, selv om jeg stiller meg tvilende til effekten av dem. På en annen side tør jeg ikke tenke på hvordan det ville ha vært hvis jeg ikke spiste brettvis med Aerius. Min verste fiende kunne helt enkelt ha satt meg fullstendig ut av spill ved å rappe pillene mine, og gitt meg katt og blomsterbukett.
Det mest kinkige med alt dette er at våren også er eksamenstid. Jeg må ta meg sammen og huske/forstå en hel del ting. F.eks hvordan informasjon flytter seg i TCP/IP-stacken på detaljnivå, eller hvordan man manipulerer data i en database. Det er med andre ord bare glede og lykke i mitt lille univers.

Sunday, April 22, 2007

Kjerringråd for sti på øyet.

Etter et dypdykk i ølfatene på Cafe33, våkner jeg opp hjemme med særdeles vondt under det ene øyet. Sti på øyet er dødsirriterende og unødvendig, og ganske vondt. Og det passer særdeles dårlig sammen med tømmermenn.
Som den "over-gjennomsnittet-avhengig-av-worldwideweb" jeg er, så var løsningen å google litt. Hvordan skal jeg få vekk faenskapen kjappest mulig? (I dag er vi jo så opptatte av effektivitet). Jeg forventer effektivitet mot sti på øyet.
Her er løsningen, and I qoute;

"Jeg har en god oppskrift for å bli kvitt sti på øye. Gni en kattehale noen ganger inn mot nesa på det øyet du har sti på. Da for svinner stien. Sønnen min har prøvd dette flere ganger og det virker hver gang.
Tina"


Jeg har verken katt eller helse til å omgås katt.
Ellers takker jeg for råd.
-Og tenker i mitt skeptiske sinn tanker om idèers opprinnelse.

Thursday, April 19, 2007

Kommentar til UNICEF-rapport.


"Røyker, drikker og slåss" står det med sorte bokstaver hos aftenposten.no.
Vi kommer på syvendeplass når det skal måles hvor godt vi har det. Hva trekker ned? Jo, at barn i aldersgruppen 11-15 år har både røyka, drukket og slåss, eller ikke minst blitt utsatt for mobbing. Det er sikkert flere krumspring som kan legges til den lista, men vi lar det ligge.
Hvorfor det hevdes at dette er et overraskende resultat overrasker _meg_.
Norge er ei eneste stor bygd, ei ganske lang bygd for å være mer presis. Det er bygda herfra til Italia hvis vi snur landet nedover.
Og hva gjør vi på bygda? Jo, vi kjeder oss i hjel, og må ha noe å slå i hjel tida med. Så hvorfor ikke overtale noen til å skaffe noen øl, litt hjemmebrent, drikke oss til mot og denge han duden i naboklassen? Han som alltid pusler rundt for seg selv og egentlig ikke gjør noe annet galt enn å være stille. Vi må heller ikke glemme janteloven, så da er det på sin plass at pugghesten (som om 15 år er ferdig med utdannelsen sin og tjener fett)også får seg en på trynet. Det er flere som har hodet godt plantet på hoggestabben, og det er et sted det er lett å havne. Det skal så og si ingenting til.
Det er ikke det minste overraskende at det er disse faktorene som gjør at vi ikke klatrer høyere på "lista over hvor det er best å bo". Klart Norge er et godt sted og bo sammenlignet med de fleste andre land, men likevel. Ungdommen nå til dags overrasker ikke.

Og med det samme vi er inne på UNICEF. Skal det arrangeres veldedighetskonsert, så er jeg ikke så sikker på om det var et godt valg å booke Snoop Dogg og Pussycat Dolls som underholdere. Så klart det blir litt klamt når Snooper`n følger sitt eget tidsskjema hvor Xbox og pot står i fokus, og The bootycat Dolls skal føre en samtale med publikum mens man venter på at Snoop skal lette på ræva si.
Folk må slutte å bli så innmari overrasket over ting.
Det er dagens vise ord.


http://www.aftenposten.no/kul_und/musikk/article1745054.ece



http://www.aftenposten.no/helse/article1743052.ece

Thursday, April 5, 2007

Rånetreff i Strømstad.

Hva er greia med rånetreff i Strømstad? Hva er greia med damer som henger ut av bilvinduer og skriker "er du ikke i strømstad i dag, så er du teit"?
Det første jeg tenker er jo selvfølgelig at hun skulle ha vært skutt, og håper i det tandre pikehjertet mitt at hun er en av dem som kommer til å bli overkjørt i løpet av natten.
Jeg blir litt oppgitt over mentaliteten til disse folka. Og har de ingen verdighet i det hele tatt?
Jeg tror ikke den motviljen jeg kjenner dukker opp fordi jeg begynner å bli gammel. Jeg er temmelig sikker på det.
Det er nå terroristene skulle ha slått til. Strømstad is the place.
Er det noen som har mailadressen til folk som tar seg av slikt?

Tuesday, March 13, 2007

Busta Rhymes


Verdens beste katt!

The land of pure happiness.




Det har vært særdeles interessant å følge med i norske medier den siste tiden. Vi blir stadig minnet om at samfunnet vi lever i mest sannsynlig ikke er så trygt som vi innerst inne har trodd. Jenter blir voldtatt i sine egne oppganger, utelivsbransjen florerer av kriminelle drapsmenn og sist men ikke minst; de som jobber i norges største organisasjon som skal kjempe for våre rettigheter i arbeidslivet, har selv følt en viss frykt når de kommer på jobb. Ikke at de har vært redde for å bli drept eller voldtatt, men en innkallelse til sjefens kontor har vært nok til å gå med nervene utenpå kroppen.
Dette skal overhodet ikke handle om Valla, hennes avgang eller LO, men medienes makt.
Det heter seg sånn at media er den fjerde statsmakt, og med det følger det et visst ansvar på godt og vondt. Dagens samfunn, i vår del av verden, er et informasjonssamfunn hvor informasjon bytter hender kjappere enn noen gang, og tilgangen er nærmest ubegrenset for samtlige borgere. Likeledes har mannen i gata fått tilgang til å publisere sine synserier på verdensveven i ulike diskusjonsgrupper, blogger og communities. Ytringsfriheten lever med andre ord i beste velgående, eller skal vi si verste?
Det hadde nødvendigvis ikke vært så ille hvis folk hadde forstått hvilket ansvar som kommer med denne muligheten til publisering. Dette gjelder like mye de som er journalister av yrke, til de som leker at de har ordet i sin makt. Likeledes stiller det krav til de som velger media som sin kommunikasjonskanal. Et godt eksempel på et menneske som prøver å utnytte media, på en usmakelig måte, til sin fordel er Marianne Aulie. Hun var gjest i radioprogrammet til Mina og utbasunerte på direktesending at hun for 14 år siden hadde blitt forsøkt neddopet og voldtatt. Hun var heller ikke snauere enn at hun gikk ut med navnene på gjerningsmennene. Dette er da en sak som aldri ble anmeldt fordi Aulie på daværende tidspunkt ikke følte at hun hadde det nettverket som var nødvendig for at hun skulle kunne komme seg gjennom det. Aulie jobbet på denne tiden som modell, og overgriperne var menn som i dag har store navn innenfor underholdningsbransjen. 14 år senere velger hun altså å gå ut i media med saken. Saken er foreldet, og det hele blir de involverte parters ord mot ord. Aulie hevder også at hun gjør dette for kvinner. Jeg er ikke helt sikker på hva hun mener at skal gagne kvinner i dette tilfellet, men tanken er muligens noe i den retningen at jenter skal tenke ”et kjent fjes har også opplevd det samme som meg, I am not alone”. Hvis det ikke hadde vært for namedroppingen av kjente menn, så kunne dette imidlertid ha fungert, men i stedet ser det ut som et PR-stunt som spiller på den frykten som finnes blant jenter i dag, og spesielt i Oslo. Dårlig gjort,Aulie!
Et annet eksempel på hvordan media brukes i dag, på usmakelige måter, kan sies å være Tønne-saken. Tønne var mistenkt for økonomisk kriminalitet, og ble dømt av media i så sterk grad at han valgte å ta sitt eget liv. I etterkant raste debattene om hvem som var de skyldige for hans bortgang. Et viktig tema å ta opp, men jeg kan tenke meg at familien til Tønne ikke syntes det var spesielt festlig å lese om dette hver eneste dag.
Man kan helt sikkert finne utallige eksempler på hvordan media har ødelagt hverdagen til mennesker på en eller annen måte, men jeg gir meg her. Jeg må nesten det, ellers kommer jeg til å legge ut om hva jeg egentlig mener om Michael Moore, og det tar altfor lang tid.

Og til alle dere som skal kommentere den minste ting i ulike diskusjonsgrupper; ha litt kritisk sans. Det var f.eks overhodet ikke morsomt at Jan Werner døde.

Thursday, February 22, 2007

Terror på 31-bussen


Jeg er overhodet ikke spesielt begeistret for kollektiv transport. Det vil si, jeg er begeistret for tiltaket, men jeg hater å benytte meg av det. Jeg benytter meg grådig av tiltaket, og ber alltid en stille bønn for meg selv om at jeg skal få sitte i fred. Men jeg har likevel innfunnet meg med at f.eks 31-bussen ikke eksisterer bare for meg. Jeg har slått meg til ro med det på min måte. Jeg overser hysteriske barnevogndamer, menn med snørr på jakkeermet og det som verre er. Men i går kveld toppet det seg for meg. Jeg spankulerte inn på en nærmest folketom buss i 22-tida, og tenkte at dette blir tilnærmet smertefritt. Lite visste jeg om at det stod en kontaktsøkende og desperat slovener (min antakelse, only God knows)på Nationalteateret og ventet på Grorudbussen. Mannen kommer inn, går frem og tilbake i den folketomme bussen, ser seg ut et offer, og dumper ned ved siden av meg. Jeg merker meg at han sitter og stirrer på meg, og ser litt spørrende på ham. Mannen begynner å snakke. Han lurer på om det er ok at han sitter ved siden av meg. Jeg sier som sant er at jeg foretrekker å sitte alene siden bussen har mer enn nok av folketomme seter. Mannen repliserer: Du liker ikke mennesker, du! Jeg gir ham rett i det og påpeker samtidig at jeg liker enda mindre å bli kjent med nye mennesker på bussen. Jeg ber ham pent om å flytte seg til et annet sete. Dette vil ikke mannen, og sier samtidig: hva hvis jeg trenger å snakke med noen? Jeg svarer at jeg neppe er riktig person å henvende seg til. Så sier han: ok, jeg skal bare sitte her og være stille. Så sitter vi i stillhet til Brugata. Mannen ser surt på meg og flytter seg til et annet sete. Han tar opp et par briller, og sitter og kikker på meg over brilleglassene sine. Jeg sitter og tenker for meg selv at enten a) jeg er med på skjult kamera,eller b)mannen har rømt fra en institusjon og det er bare et spørsmål om tid før jeg blir overfalt. Gudskjelov skjedde det ikke mer, men jeg vil påstå at jeg satt som på nåler helt frem til Carl Berner. Og jeg lurer inderlig på hva som foregikk oppe i hodet på dette vesen.
Om noen få timer skal jeg ta en tur med 31-bussen igjen. Denne gang med saks i lommen. Kanskje.

Wednesday, February 21, 2007

Musikk for voksne


Det er et svært kjent faktum at båssetting hjelper mennesker til å forstå "verden" rundt seg. Hadde vi ikke hatt denne muligheten til systematisering er det svært få av oss som ville ha hatt den fjerneste idè om hva vi liker og ikke. Kriteriene for hva som er betegnende for en bås kan også i stor grad variere med hvilke øyne som ser, men noen felles retningslinjer finnes det garantert. Uttrykket "å kjenne lusa på gangen" stammer fra vår oppfatning om hvordan noen som tilhører en viss bås er forventet å oppføre seg eller se ut. Vi kan også tillegge disse individene egenskaper og ha en mening om hva de liker og ikke, bestemt ut fra båsen. Selv om vi ikke har vekslet et eneste ord med vedkommende. Dette er en svært primitiv måte å tenke på, men på mange måter, kanskje de fleste, er mennesket en svært primitiv skapning. Dette bringer meg igjen over til mitt egentlige tema for dette innlegget. Nå har det dukket opp en bås, eller i dette tilfellet omtalt som sjanger, som heter "Musikk for voksne". Dette fenomenet ramlet jeg over i min søken etter informasjon på verdensveven. Når noe får merkelappen "for voksne", det være seg film eller litteratur, så vet man at innholdet kan være noe på kanten i form av lettkledde mennesker og vulgære forslag i setningsform.
Derimot er musikk for voksne danseband herfra til helvete.
Da vil jeg først påpeke at vi har blitt fortalt at vi trer inn i "de voksnes rekker" når vi blir konfirmert. Da er vi 14 eller 15 år gamle. Jeg tør påstå at danseband ikke står øverst på handlelista når fjortisene har fått lommepenger, eller at det er det første de leter etter når de skal laste ned noe på verdensveven. Dansebandmusikk er mest sannsynlig det siste de vil bli assossiert med. Det er nesten mer stuerent å berømme Hitler for hans menneskesyn, enn å utbasunere "jaggu svinger det av den siste til Gluntan".
Selv fyller jeg 30 i år, og har vært i de voksnes rekker i snart 15 år. For meg er dansebandmusikk noe jeg assossierer med besteforeldrene mine, som ble født på 20-tallet.Jeg kjenner heller ingen fra min egen generasjon som vil omfavne det som kalles "Musikk for voksne". Noen vil sikkert hevde at det har med smak og behag å gjøre, og det er helt sikkert riktig på mange måter, men likevel. Vi er i aller høyeste grad voksne, og dette er definitivt ikke musikk for oss. En annen ting jeg reagerer på er uttalelsene til folk fra musikkbransjen, and let me quote:

"”Samleserien Musikk for voksne er en veritabel Zareptas krukke med førsteklasses norsk underholdningsmusikk. Den derre låten som jeg hørte på radio en gang… - her dukker de opp i tur og orden, alle som en. Når den tekniske kvaliteten er av ypperste slag, må jeg si at disse CD platene er et funn for både gamle og unge som er opptatt av og glad i norsk musikk”
Audun Tylden, platedirektør

William Kristoffersen
William Kristoffersen i Ole Ivars er ikke snauere:
”Musikk for voksne er en utmerket CD serie som har fått stor suksess. Serien bygger på den beste dansemusikken i Norge og Sverige. Selv har jeg kjøpt alle CD`ene og forstår godt at voksne folk trykker denne serien til sitt hjerte”


Tom Hovde, platedirektør
”Denne serien er en unik milepæl i norsk dansebandhistorie. Serien utmerker seg med en bunnsolid kvalitet og god variasjon!”
Tom Hovde, platedirektør


At disse cd`ene er et funn for både gamle og unge som er opptatt av og glad i norsk musikk er en drøy påstand. Vi har sannelig norsk musikk som vil appellere til både gamle og unge, men det er neppe dansebandmusikk.Bunnsolid kvalitet og god variasjon er neppe de første ordene man tenker på når man skal gi dansebandmusikk en vurdering. Det er begrenset hvor interessant det er med x antall låter som handler om dæins på lokkalet, bilen som kjørte fort og brura som vart borte.

Men utfra slurvete navngivning, så er jeg da i målgruppen for denne ondskapens cd-samling. Jeg gremmes.




MUSIKK FOR VOKSNE

Sunday, February 11, 2007

By:larm del två!


By:larm ja..hva skal man si? Først av alt kan man si at In Vein spilte på seg en stor dose selvtillit. Mange ukers øving har gitt synlige og hørbare resultater, og bandet har begynt å bevege seg på scenen! Manager Else var så blid at jeg et øyeblikk var redd for at hun skulle besvime av sin egen lykkerus.
Jeg og Else var samboere under denne festivalen, mens In Vein bodde på et vandrehjem sammen med Monomen. In Vein merket seg aldersforskjellen da de utvekslet synspunkter angående boforhold. In Vein hadde en følelse av å være tilbake i militæret, og omtalte stedet som kasernen. Monomen syntes det var merksnodig likt leirskolen de hadde vært på. Vi bodde på et ordentlig hotell med egen dusj, og lovpriste oss selv for at vi ikke er popstjerner.
I all forvirringen over Trondheim og Bylarm som arrangement, så fikk vi også med oss et par konserter. She said destroy var knallbra, samt at vokalisten vil være enhver frisør`s mareritt/drøm. Makan til hårkasse har man aldri sett.Det rarerste bandet i verden heter Quit your dayjob, og de bør få en pris for sceneantrekk (hoppdress og boxer) og innlevelse. På forhånd gikk det rykter om at vokalisten er livredd for å synge, men dette var da bare oppspinn. Jeg er sikker på at han ikke har vært redd et eneste minutt av sitt liv. Jeg tror det skal litt til for å sette ham ut, rett og slett.Anna Ternheim var fint, Pleasure sugde bigtime, Monomen innfridde som alltid og de beste i verden heter Lorraine.

Men Trondheim er rar. Trondheim er kald. Og Trondheim er en by som jeg ikke skjønner frem og tilbake på. Og de har en tendens til å legge et stykke kjøttpålegg på all mat. Samt at innbyggere går på cafe for å snakke med seg selv.
Rock City er et sted for seg selv. Alle menn over 30 går i skinnfrakk og har lang bart. Jeg trodde jeg så Phil Lynott opptil flere ganger. Folk danser swing til Mastodon. I rest my case.
Den fulleste på Bylarm heter Sissy Wish. Hun siklet i håret til Jarle, og begynte å få noe som kan ligne på en litt aggressiv tone. Da dørvakten på Brukbar ville kaste henne ut skrek hun noe som lignet på "din dritt" etterfulgt av usammenhengende babling.
Nå er larmen over, og jeg er kjempetrøtt. Tror til og med at jeg har skaffet meg frostskader.

Thursday, February 8, 2007

by:larm i bartebyen



Nå er det straks klart for debut på By:Larm. Gudskjelov består min debut av å stå i salen og observere. Christer ser nok kanskje litt annerledes på saken. Han skal opp på scenen og utlevere seg selv, eller i det minste stemmen sin, hele to konserter.
Jeg gleder meg, han gruer seg.
Bortsett fra å støtte In Vein gjennom krigen, så ser jeg det som meget sannsynlig at jeg skal se både Monomen og Lorraine. Og jeg har ambisjoner om å få med meg Torch og She Said Destroy. Men utover disse bandene, så er jeg i grunn ganske åpen for forslag. Og jeg vet veldig godt at jeg ikke skal se Big Bang og Datarock. Den eneste gangen jeg følte litt for Big Bang var da jeg så en reportasje med dem på Lydverket. Der fikk vi se øvingslokalene deres i USA, og det var ikke mye å skryte av. Så ja, akkurat da tenkte jeg pene tanker om dem. Plutselig ble det spilt en låt, og all medfølelse forsvant. La meg påpeke at dette er samme sending som da man så Marion Ravn synge for uengasjerte markedsføringsfolk. Midt i lunsjpausen dukket hun opp med gitaren under armen og smilte fra øre til øre. Jeg kunne ikke annet enn å synes synd på henne. Å spille for et så lite takknemlig publikum samtidig som man må smile kan ikke være noe annet enn fælt. Så jeg tenkte på Marion. Stakkars Marion.
Men Marion skal ikke på By:larm. Og godt er det!

Tuesday, January 30, 2007

Bored beyond belief.

Jeg sitter i forelesning og kjeder meg straks ihjel. Faget på agendaen er "Designprosjekt i kreative utviklingsmetoder", og det høres i utgangspunktet ut som noe ålreit. Jeg har ingen intensjon om å gå nærmere inn på hva dette dreier seg om, men vi kan vel bare si at jeg håper at selve prosjektet blir litt mer spennnede enn det som foregår her nå.
Og selvsagt har vi tjatmonser i klassen som skal spørre om absolutt alt. Ergo er det heller ingen progresjon her. Jeg har lyst til å brekke armen på langs.
Dette minner meg også litt om mine glade dager på BI. Vi var velsignet med en småbarnsmor som så det som sin største oppgave å kverrulere med foreleser i markedsføringsledelse. Hennes akilleshel var butikker som på pur faen (kan vi vel si) plasserer sjokolade og andre godterier i kassaområder, og gjerne i øyehøyde til småttisene som sitter i vogn. Hver forelesningstime gjorde hun dette til tema, og vi 200 andre måtte sitte å høre på hennes fortvilelse over barnegråt i butikken. Det hele toppet seg like før jul da alt godteri fikk fine nisser og engler på innpakningspapiret. Jeg tror blodtrykket hennes aldri vil bli det samme igjen.
Og nå har jeg blogget om en dame jeg nesten ikke husker.
I`m really bored beyond belief.

Wednesday, January 17, 2007

Jobbing mot mobbing 07!



De siste ukene har jeg fulgt med på konflikten i LO. Ingunn Yssen var ikke snauere enn at hun la hodet sitt på hoggestabben når hun skulle kvitte seg med en tyngende jobb. Likeledes satte hun søkelyset på det som hevdes å være "Norges mektigste kvinne". Gerd Liv Valla, eller antikrist om du vil, har blitt et noe tragikomisk ansikt for LO`s reklamekampanje som bærer slagordet "Jobbing mot mobbing". Mest sannsynlig har Gerd Liv Valla hatt en lederstil som passer bedre i en konsentrasjonsleir fremfor en topplederstilling i LO. Det er nå en gang sånn at man sjelden kommer seg til toppen ved å trå varsomt, ei heller kan man styre en så stor organisasjon ved å være en push-over, men èn ting man ikke bør gjøre er å behandle sine medarbeidere med så liten respekt at de føler seg mobbet og trakassert. Det jeg undrer meg mest over er hvordan hun trodde at å trakassere en medarbeider som er like sterk som seg selv skulle gå upåaktet hen. Trodde hun virkelig at hun kunne skremme Ingunn Yssen (som ble headhuntet til LO)så mye at hun bare ville si opp og aldri nevne grunnen med ett eneste lite ord?
Yssen valgte å stå frem i offentligheten med oppsigelsen sin. Noen gir henne pepper for dette og hevder at oppsigelsen er en privatsak som hører hjemme innenfor veggene på LO-bygget. Jeg er sterkt uenig. LO er en organisasjon som kjemper for arbeidernes rettigheter, og en av fanesakene dreier seg nettopp om mobbing og trakassering på arbeidsplassen. LO burde i aller høyeste grad gå foran som et godt eksempel og sette teorien sin ut i praksis. Og er det ikke bare rett og rimelig at offentligheten får vite sannheten når organisasjonen ledes av et menneske som gjør alt i sin makt for å gjøre arbeidsdagen til helvete for de hun ikke liker?
Jeg ser ingen fornuft eller rettferdighet i å skåne Valla for den hetsen hun opplever i dag. Det er velfortjent, samtidig som det lå i kortene at èn dag ville noen ta til motmæle. Dette er heller ikke første gang at noen har vært misfornøyd med oppførselen til Valla. Opptil flere mennesker har sagt opp jobben sin nettopp på grunn av hvordan hun behandler andre mennesker. Det har også kommet frem i arbeidsmiljø-undersøkelser at ansatte har et litt anstrengt forhold til henne. Det er henne det er noe galt med, ikke alle andre. Jeg kan levende se for meg Valla som lener seg over skrivebordet sitt og hveser "du skal være klar over at jeg har veldig mektige venner" når ting ikke helt går etter hennes pipe.
Jeg tar av meg hatten for Yssen og applauderer, samtidig som jeg håper at denne saken ikke blir glemt av andre ledere som føler at de kan tråkke på sine medarbeidere.
Det hevdes at å ha en jobb er et gode. Det er neppe et gode for de som har sjefer som Valla.

Tuesday, January 9, 2007

Joan Osborne-en glemt perle?



And your hands are really shaking something awful
as you light your twenty-seventh cigarette.
Oh, how long have you been sitting in the darkness?
You forget.
And you know you're getting really hard to be with.
And you're crying every time you turn around.
And you wonder why you cannot pick your head up off the ground.

Oh, my crazy baby, try to hold on tight.
Oh, my crazy baby, don't put out the light.

(Joan Osborne, crazy baby fra Relish)


NYTT ÅR OG NYE MULIGHETER!
2007 begynner med ekamensperioden som aldri ville ende. Jeg har eksamen i javaprogrammering på fredag. Å avslutte PG110 virker noe rart da jeg har sånn ca 20% peiling på hva det dreier seg om. Å begynne på PG210 neste uke virker enda snålere. Det vrir seg innvendig, for jeg liker nemlig å være flink. Og er det noe jeg ikke er flink til så er det dette. Aldri har jeg vært mindre flink for å si det sånn. I motsetning til Doppler som rømmer til skogs fordi han er lei av å være flink, raider jeg platesamlingen fordi jeg ikke greier å være flink.
Doppler finner elg, jeg finner Joan Osborne. Joan Osborne har gått hen og blitt countrydronning, så sånn sett har nok vårt vennskap kjølnet betraktelig. Men vi var nære venner på 90-tallet. Svært nære venner. Hun var alltid med meg på mine endeløse kjøreturer til og fra ubetydelige destinasjoner på bygda. Hun sang, jeg kjørte, det var perfekt harmoni. For meg står Joan Osborne som en noe uoppdaget perle. Oppdaget ble hun med "One of us", men det er vel kanskje en av de dårligste låtene hennes. Forutsigbar og umåtelig kjedelig. Ok, så er hun ikke uoppdaget,men jeg vil påstå at hun ble oppdaget på feil grunnlag. Perle kaller jeg henne fordi hun høres ut som vår tids Janis Joplin. Vel og merke på "Early Recordings" som er en liveskive spilt inn i tidsrommet 90-93 og gitt ut i 1996. At hun har likhetstrekk med fyllebøtta Janis kan kun høres på denne skiva, da studioalbumene hennes er så polerte at hun har mistet den råheten og intensiteten som er så besnærende.
Jeg hadde ikke hatt så mye i mot å sitte i en røykfylt bule og betrakte henne på den tiden. Nå til dags kunne jeg tenke meg det samme scenario med Ricochets på scenen. Aller helst når de fremfører "The ghost of our love". Men det går ikke. Iallefall ikke i Norge.
Dette var dagens digresjon fra do/while-løkker og alt annet ubetydelig.