Just my lucky day!

Mandager er for mange en forferdelig dag. Det er starten på en ny uke, det er lenge til lørdag og det er sånn ca tusen ting man skulle ha gjort før uken slutter. I min gjeng har vi en tradisjon om å starte uken med popquiz på Onkel Donald. Quizen omtales som "alle quizers Rolls Royce", og kanskje den er det, men jeg ser mer på den som et bevis på hvor utrolig lite jeg egentlig kan om musikk. Anyway, det er ikke mine manglende musikkunnskaper som skal være tema her, men min vinnerlykke som glimter til en gang hvert jubelår. Forrige mandag var jeg èn av to som svarte riktig på spotprice-spørsmålet, og kunne dra i land en dobbelt-cd med The Supremes. Denne premien føyer seg inn i en rekke på hele tre gevinster jeg har kunnet ta i mot i løpet av mine 29 år som deltaker i diverse kategorier. Første gang jeg vant noe var som loddkjøper i det lokale kakelotteriet utenfor Bøverbru Samvirkerlag. Jeg gikk stolt hjem med en hjemmelaget fyrstekake som min bestemor mente at hun kunne bake minst tusen ganger bedre. Jeg var 7 år gammel. Den neste gevinsten fikk jeg etter å ha vært ivrig lotto-spiller ett helt år. Hele 117 norske kroner kunne jeg ta ut på Bøverbru Postkontor. Tipper jeg hadde det moro den påfølgende lørdagen med en six-pack som jeg hadde tvunget Roger`n til å kjøpe til meg. Jeg var 15 år gammel. Og nå er jeg da altså 29 år gammel og kan smykke meg med en Supremes-cd. Man kan iallefall ikke si annet enn at verdien på premiene mine stiger med årene. Med mindre cd`n er kjøpt inn til innkjøpspris.
Jeg føler at jeg er på en rull. Snart skal jeg begynne å spille på hester.

Hvordan komme seg hjem med taxi en lørdagskveld!

Jeg har definitivt en hel hønsegård å plukke med taxiselskapene i Oslo. Etter en fabelaktig kveld på henholdsvis Garage og Maiden, vandret man gatelangs og fra taxikø til taxikø. Vanligvis pleier det jo å hjelpe å bli stående i èn kø, men det kommer litt an på hvor mye tålmodighet man har med både de andre i køen og taxisjafører. I går kveld opplevde vi gang på gang å bli avvist rett og slett fordi strekningen oslo sentrum-carl berner ikke var å foretrekke. Opptil flere sjafører sa rett og slett "jeg gidder ikke" når vi sa at vi skulle til Carl Berner. Dette gjelder både for de som kjører vanlig personbil-taxi og maxitaxi. Ved Stortinget fikk vi beskjeden om at vi måtte være syv stykker for å ta en maxitaxi. Greit, vi organiserte syv stykker som skulle samme retning, men plutselig ombestemte taxisjaføren seg. Han ville på en måte bare kjøre strekningen Oslo sentrum-Lillestrøm, eller ut til Bærum.
Det hender jo at jeg blir litt sur og stiller ekle spørsmål som f.eks. "er ikke jobben din å kjøre dit kundene vil, hvorfor står du ellers her og henger med Oslo Taxi-skiltet lysende på taket?." Når jeg får svaret "det er ikke din business", så blir jeg om mulig enda surere. Selvfølgelig er det min business! Men hvis det er sånn ting fungerer i servicebransjen, så kan ikke jeg si annet enn at jeg har vært en glimrende servicemedarbeider i min karriere på H&M. Jeg har kanskje til og med vært altfor grei.
Men etter gårsdagen skjønner jeg enda bedre at det blir fullt bråk i taxikøen. Folk blir rett og slett ganske sure etter den type behandling. Sjelden hjelper det lite med snørrunger som også skal kommentere alt. Spesielt snørrunger fra Bærum med rosa bandana som sier at vi bare kan slutte å bitche for det er ikke så langt å gå til Carl Berner. Jeg foreslo at hun tok med seg ræva si og begnte å gå til Bærum. Det var hun ikke interessert i for det ville ta minst 50 timer. Gudskjelov har jeg en kjæreste som kjenner meg såpass godt at han oppfattet at det ville være en grei ting å geleide meg vekk fra taxikøen før det bikka helt for meg.
Vi kom oss hjem etter sånn ca to timer. Jeg er ganske forbauset over at vi greide det uten at noen fikk et fly i panna.
Ellers må det påpekes at det var en fabelaktig kveld med masse kjentsfolk, øl og fet musikk.

Oslo Taxi-you need to shape up!

Hva synes jeg egentlig om festivallivet?

Da har vi endelig fått bekreftet hotellbestillingen til neste års Arvikafestival. Takk og herremin for at det ikke blir teltliv. Eller for å si det på en annen måte, jeg slipper å bryte en gledelig tradisjon på grunn av manglende hotellrom. Festivalcampen er like fristende som fiskeslo. Skrekkhistoriene er mange og udelikate, og jeg fortrekker å rulle meg rundt i en ordentlig seng, og ikke minst ta meg en dusj i varmt vann. Teltlivets uromantiske sjarm ble lagt på hylla i år 2000 etter at jeg drakk meg gjennom noen dager i Kristiansand. Jeg har riktignok prøvd ut campinglivet opptil flere ganger på festival, men det var da jeg var ung og careless. Jeg syntes liksom ikke at det var så farlig å komme hjem med dreads, ødelagte sko og fillete klær. Ikke syntes jeg at det var så farlig å gå glipp av Ministry, Slayer og Fear Factory på grunn av for høyt alkoholinntak heller.
Nå har jeg blitt "gammel" og nipper til vinen min mens jeg nikker anerkjennende når jeg hører en bra konsert.
Jada, jeg er også kjent som partyløven.

Shirley Manson skal bare vite at jeg har lidd for henne.

welcome to my downward spiral!

Da har jeg skaffet blogg også. Hva skal jeg fortelle om og hvordan?
Alt dette finner både jeg og eventuelle lesere ut av etterhvert.

Stay tuned!