Denne helgen har jeg hatt min første nattevakt. Det er ikke noe ekstraordinært i det, hvis man ser bort fra reise til og fra Rommen. Å ta Vestlibanen klokka 22 en lørdagskveld medfører ufrivillige observasjoner av folk fra Groruddalen. Det er helt vanlig at damer på min egen alder har skjørtet i strømpebuksa samtidig som de snuser, og kaster stjålne blikk på noen de anser som gode representanter for videreføring av slekt, samtidig som de drikker hjemmebrent fra colaflasker. Ei er det heller uvanlig at tilsynelatende ensomme menn lager klikkelyder med tunga mens de beveger fingrene på buksebeinet i et bestemt mønster. Jeg observerer, og folk lurer helt sikkert på hvorfor jeg sitter og ler for meg selv.
Etter endt vakt skulle jeg ta banen hjem klokken 07:00 på søndag morgen. Til min store forbauselse var toget nesten fullt, og ikke èn av dem hadde sveisen på snei og oste gammel fyll. Det var som om befolkningen i nevnte dal plutselig hadde blitt byttet ut. Jeg satt omringet av morgenfriske mennesker som leste avis, spiste banan og gledet seg til en ny dag. Hvor i all verden skulle de klokka 7 på en søndag? Denne opplevelsen var definitivt mer skremmende enn turen opp til Rommen.
