Happy Birthday, Michael Jackson!

Tidligere har jeg lovt at det skal komme et eget innlegg om Michael Jackson. Jeg holder alltid det jeg lover, så hvis du er drittlei av å høre om denne mannen, så kan du egentlig slutte å lese nå.
Hvis vi hadde vært heldige nok til å  fortsatt ha ham i live, så ville vi ha lest om ham hele tiden i disse tider.Av helt andre grunner enn det vi gjør i dag.Han ville ha vært i gang med den store comback-turneen sin, og pressen ville ha rullet seg rundt i at han ser ut som en freak, ikke har den fysiske formen man forventer og at den store pophelten er i ferd med å ødelegge sitt rykte som pophelt. Tror jeg da. Mannen var i dårlig forfatning, og de eneste grunnene for dette stuntet av et comeback er folk som vil ha penger, og kanskje han som ønsker å få tilbake følelsen av hvordan det er å være verdens beste.

Hva betydde Michael Jackson for meg? Det tror jeg aldri at jeg tenkte over mens han var i live. Men jeg husker veldig godt den morgenen jeg stod på Carl Berner og ser på forsiden av landets aviser. Jeg er så trøtt at hjernen ikke fungerer i det hele tatt. Jeg ser på forsidene, jeg ser ansiktet til Michael Jackson og lurer på hvorfor han er overalt. Så ser jeg at det står 1958-2009. Hæ? Er Michael Jackson død?. Så kommer bussen, og det eneste riktige å gjøre er å få på iPoden og Thriller-skiva. Hele veien på vei til jobben har jeg en gedigen klump i halsen, og kan notere meg at denne brå bortgangen er litt mer enn jeg har lyst til å tro på. Tydeligvis har det preget kollegaene mine også, for Michael Jackson er det eneste vi snakker om hele dagen. Det er akkurat som om verden har stoppet opp og viser varseltrekanten.

Samme dag kan man også lese nyheten om at Farah Fawcett har tapt kampen mot kreft, og at hun rakk å gifte seg rett før det skjedde. En kompis av meg, Truls, har følgende status på msn:" R.I.P Farah Fawcett, good riddance Michael Jackson". Da måtte jeg jo spørre om han hadde hatt hjerneblødning eller var tilbakestående, og han svarer "jeg liker ikke Michael Jackson. Han hadde toppen to bra låter". Jeg tror faktisk det kortsluttet litt i hjernen min akkurat da. Jeg var kjempesinna på Truls i over en uke. Jeg nektet å prate med ham når jeg møtte ham på byen. Tror kanskje det eneste jeg sa "du er dust". Gudskjelov er vi gode venner, så mitt irrasjonelle sinne er tilgitt. Håper jeg.

Michael Jackson betydde noe for meg. Jeg har vokst opp med musikken hans. Jeg er vokst opp med at han er kongen av pop. Jeg har vokst opp med brilliante musikkvideoer og album, rare intervjuer og bilder av en svart mann som ligner mer og mer på Diana Ross. Han er et viktig medlem av minnebanken min. Jeg tror jeg har hørt på Michael Jackson en eller annen gang i veldig mange situasjoner. Michael Jackson og Madonna er gallionsfigurene for mitt forhold til popkulturen.

Jeg unnet Michael Jackson å få en oppreisning etter pedofili-anklagene og media sin behandling av ham. Ja, han var eksentrisk, men ikke i stand til å gjøre noen noe vondt. Han var en mann som ikke likte det han så i speilet.Han var den første sorte artisten som ble spilt på MTV. Han er en mann som har vært en legende siden han var fem år gammel, og vil være det i veldig mange generasjoner fremover.Han betyr noe.

Michael ville ha blitt 51 år gammel i dag. Gratulerer med dagen!

I'm Starting With The Man In
The Mirror
I'm Asking Him To Change
His Ways
And No Message Could Have
Been Any Clearer
If You Wanna Make The World
A Better Place
Take A Look At Yourself, And
Then Make A Change

Fuglesang i rommet

Hvor ofte har du tenkt over hvilken cd, bok eller menneske du ville ha tatt med deg til en øde øy?
Jeg har vært innom tanken en gang eller åtte. Spesielt når jeg leser Larsons gale verden, av en eller annen merkelig grunn. Jeg har sjelden tenkt på hva jeg ville ha tatt med meg til verdensrommet. Det første som slår meg er noe som er kvalmedempende. Jeg har høydeskrekk, og mitt stolteste øyeblikk er når jeg våget meg til toppen i Eiffeltårnet.Vel, Christer Fuglesang er det drøyeste menneske som finnes.Han farter rundt i rommet, bokstavelig talt, og har nå bestemt seg for at han skal ta med seg Aleksander Rybak-skiva på neste tur.

Jeg skjønner at dette er en nyhetssak, for det er bemerkelsesverdig at man slipper mennesker ut på viktige oppdrag når de åpenbart hører hjemme på en lukket avdeling. Jeg tror jeg heller ville ha sittet på toppen av Eiffeltårnet en hel uke, enn å høre hele skiva til Rybak. Jeg var lei Rybak allerede når han var med på Idol, og fikk fyken av Tor Milde. På forhånd hadde han stukket frem det lille Pinocchio-oppsynet sitt på Norske Talenter, og fått fyken derfra også. Men Rybak har russerblod, og standhaftighet som en soldat. Han kaster seg ut i Grand Prix-runddansen, og går til topps. Dette bare understreker det jeg har visst og kjent i kroppen i alle år. Grand Prix er en konkurranse for de som ikke evner å vise seg frem på andre arenaer. Bortsett fra på Grensen, når de kjører Allsang-trikset.

Hva ville jeg ha tatt med meg til en øde øy, eller verdensrommet?
Musikk: Tool-Lateralus
Bok: Gabriel Garcia Marquez-Kjærlighet i Koleraens Tid eller Johan Harstad-Buzz Aldrin,hvor ble det av deg i alt mylderet?

Hva ville jeg ikke ha tatt med meg?
Musikk: Aleksander Rybak-Fairytale
Bok: Suksesshistorien Aleksander Rybak

Hvis oppholdet skulle ha vart mer enn en uke, så må jeg selvfølgelig revurdere hva jeg ville tatt med.

Looking back over my shoulder

Sommeren er på hell, humøret er såpass på hell at jeg kjenner at hvis jeg setter på Joy Divison med hvilken som helst låt, så kommer jeg til å begynne å grine. Noen ganger er det bare sånn. Det hadde kanskje blitt enda verre hvis jeg hadde satt på Pornography-skiva av The Cure. Så jeg lar være.
Life`s what you make it, synger Talk Talk. Jeg er tilbøylig til å protestere. Man er ikke alltid skyld i all den dritten man blir påført. Som den misantropen jeg er, så er det folk sin skyld. Folk er et konsept jeg ikke kjøper, rett og slett. Nå er det engang sånn at dette innlegget ikke skulle handle om hoggtennene mine eller hvor ubrukelige folk er, men musikk som har vært med på å forme meg og holdt meg med selskap når verden er både oppned og helt riktig.

Jeg vokste opp i et hjem med parabol-antenne fordi faren min rett og slett ikke likte the cable guy. Jeg har tilbrakt mange timer foran Mtv, Super Channel og whatnot, og drømmejobben som barn var å bli VJ på Headbangers Ball. Jeg var utrolig misunnelig på Vanessa Warwick som fikk henge med Pantera backstage på festivaler, jeg gledet meg som en unge til det ble midnatt og de begynte å sende programmer som Alternative Nation, Headbangers Ball og det som i dag heter X-rated. Jeg var minst like tilbøylig til å logre når var European Top 20. Forskjellen på Mtv da og i dag var at det faktisk ble sendt musikkvideoer, og færre reality serier. Og det fine var at jeg var i riktig aldresgruppe til å bli totalt påvirket. Jeg hadde ikke rukket å bli gammel, sær og komplett umulig å imponere.

Hva gjorde inntrykk? Ha, listen er lang. Jeg husker veldig godt første gangen jeg så videoen til Lullaby av The Cure. Robert Smith var det mest fascinerende jeg noensinne hadde sett. Det var edderkopper, hårspray og leppestift overalt. Det er ikke så lenge siden jeg så The Cure for første gang, og det gledet det gamle emo-hjertet mitt å se at det var minst like mye leppestift og desperasjon tilstede fortsatt. Jeg husker også veldig godt den rare videoen til True Faith av New Order, og første gangen jeg så Enjoy the silence av Depeche Mode.Ingen kler kappe, krone og klappstol bedre enn Dave Gahan. Så dukket plutselig grungen opp. Jeg holdt på å falle ned fra senga første gangen jeg så Alive av Pearl Jam.Og enda verre var det når den fantastiske Layne Stayley sang "If I would, could you?" med solbriller og bukkeskjegg. Jeg fantaserte om å tatovere logoen til Alice in Chains over hele ryggen,og mens andre jenter hadde store hjerter på penalene sine hvor de hadde skriblet inn navnet til en fyr, så sto det AIC i mitt hjerte. Det er kanskje unødvendig å nevne at jeg ikke har beholdt noen av venninnene mine fra ungdomsskolen i dag? Ikke en eneste av dem delte min fascinasjon for musikk. De var på Ace of Base-kjøret.Nuff said.

Den første kassetten jeg kjøpte var Heart- Brigade. Og så fikk jeg Alice Cooper-Trash av mamma. Det må også nevnes at jeg arvet vinylsamlingen hennes da jeg var veldig liten. Da gikk det mye i Sonny & Cher,Led Zeppelin og Black Sabbath. Senere prakket hun på meg Kim Wilde og Eurythmics. Interessen for musikk er vel det eneste vi har til felles. Eller hadde, heter det vel.Litt trist er det at vinylsamlinga ble knust i et flyttelass når vi flyttet til vårt eget hus. Det eneste som var intakt var en Beatles-singel. Jeg var ikke fan da, og har heller ikke blitt det med årene.
Jeg kan egentlig fortsette dette blogginnlegget i det vide og brede, men det er helt poengløst. Det jeg ville si er at jeg skulle ønske at jeg fortsatt hadde evne til å bli like berørt av ny musikk i dag. Jeg har ikke kjent den samme følelsen siden 90-tallet. Eller det er ikke helt sant. Tool får det fortsatt til.

Det var da voldsomt som jeg var på bloggrullen i dag. Fra å produsere en håndfull innlegg i løpet av et år, så går jeg nå for to innlegg på samme dag. Det er noe galt, som ikke er riktig.

Om å trå varsomt

Jeg er provosert i dag. Litt mer provosert enn vanlig. Uten at jeg har fått det med meg, har Grønland blitt en muslimsk bydel. En bydel hvor homofile ikke er velkomne, fordi det ikke passer seg sånn utfra deres skrudde menneskesyn basert på skjeggete menns tolkninger av hellige skrifter. Jeg vil vel påstå at homofile har hatt nok med å bli akseptert i vår del av verden, som ikke nødvendigvis er feilfri, og som også lider av maktgale skjeggete menns tolkninger av andre hellige skrifter, om de ikke må ta opp kampen med muslimer også. Legg merke til at 50-åringen Aslam Shaid har vært i Norge i ti år, og kan verken snakke engelsk eller norsk. Integrering er kanskje ikke det som står øverst på hans agenda, men likevel mener han at nordmenn skal tilpasse seg den muslimske bydelen Grønland. Noe sier meg at han ikke er den eneste med denne holdningen i vår nye muslimske bydel.

Homofile bør ikke holde hender på Grønland


I disse dager foregår det en valgkamp i Norge. Man kan si mye om Frp og deres syn på innvandring og integrasjon. På samme linje som man kan si mye om venstresidens mangel på baller til å ytre noe som kan tolkes dithen at det er politisk ukorrekt. Vel, det fantastiske fargerike fellesskapet er ikke så fantastisk. Jada, vi lærer mer om andre kulturer, får nye matvaner, blir beriket og det er ikke måte på. Samtidig kan vi jenter kikke oss ekstra over skulderen fordi vi blir sett på som fritt vilt av muslimske menn, homofile bør ha slåsshansker på hendene og helst holde seg til Oslo vest, alle bør egentlig unngå å oppholde seg langs Akerselva eller nedre del av Grünerløkka med mindre de er ute for å kjøpe dop. Og la meg understreke at dette ikke er sannheter som er skapt av mediene. Det er sannheten.
Hva skjedde med at våre nye landsmenn skulle lære noe av oss? E r våre verdier og holdninger så avskylige og lite verdt at det ikke er noen vits i å kaste bort tiden på det?

Jeg gruer meg litt til valget. Jeg har en ekkel følelse i magen som sier at det kan bli blått så det ljomer. Konsekvensene av det er jeg, og mange andre, usikre på. Jeg har alltid tilhørt venstresiden, og tenkt selv at jeg er så innmari liberal og at det er plass til alle uansett. Nå begynner jeg å bli usikker. Nå er det litt sånn at det er plass til alle som oppfører seg, og som følger norsk lov hvis de de på liv og død skal være her.Kanskje det ikke er lenge før det bygges en mur rundt det muslimske Grønland, og at de som er så innmari liberale argumenterer for at det er helt greit, det er det minste vi kan unne disse stakkarne som kommer til oss med lua i hånda.Jeg kjenner at jeg ikke kan tenke for mye på dette her.
Håper Skeive dager legger alle arrangementene sine til grønland neste år. Jeg stiller med regnbue-flagget!

Forgive me father, for I have sinned

Det er søndag. Jeg ser på verden gjennom sløve øyne og prøver å få noe til å fange interessen min. Jeg trengte ikke mer enn å klikke meg inn på aftenposten.no, før overskriften "Kvinner har makten blant nettsjekkere" skriker mot meg. Deretter leser jeg den fantastiske brødteksten som sier at kvinner blir innbilske av all oppmerksomheten de får på internettet.

Teit artikkel

Først lurer jeg jo på om denne navnløse samlivsterapauten egentlig har tilbrakt noe særlig tid på et community eller om det er tåkete synsing. For det andre lurer jeg på hvorfor de gidder å skrive en artikkel som angivelig skal handle om den såkalte "makten" kvinner har på internett, når artikkelen i bunn og grunn handler om at kvinner må være forsiktige på sjekkesteder, fordi det kan tenkes at de ramler borti en fyr som er mer attraktiv enn dem selv, og som slettes ikke er ute etter noe langvarig.
Det irriterer meg grensesløst at de legger på en sånn overskrift, om kvinnens makt, for deretter gjøre henne til et lite svakt objekt som ikke evner å se "farene" som lurer bak enhver henvendelse eller møte. Hvor er stemmen til kvinnene som tar sin egne valg,og som har sin egen agenda med å opprette en profil på et community? Jeg synes også det er helt utrolig at de evner å skrive at det er uheldig for kvinnen at hun bare har det som kommer i innboksen hennes å velge i, mens mannen har hele sjekkestedet? Jeg visste ikke at det var ulovlig for kvinner å ta initativ, og muligens surfe rundt på et sjekkested for å se om det er noe _vi_ kunne ha tenkt oss å sette puselankene i. Ærlig talt. Dette er noe av det mest naive jeg har lest på lenge.

Og så må vi snakke litt om denne innbilskheten. Jeg blir sjelden veldig innbilsk av å lese fjorten mail fra afrikanere som vil gifte seg, fra treningsstudiobiffer som ikke behersker sitt eget språk, eller veike karfolk som vil på fjelltur, og kanskje ta et rødvinsglass. 99 % av henvendelsene kommer fra menn, som er så tilbakestående, at de neppe ville ha greid å ha en samtale med hverken meg, eller noen av mine venninner, i mer enn et kvarter. Ikke for at vi er så ekstraordinære, men fordi innholdet i mailboksen ikke nødvendigvis er indrefilet.

-og se rundt dere, ser dere ikke mange par hvor det er ganske tydelig hvem som er den mest attraktive parten av forholdet? Jeg har ofte hørt kommentarer som tilsier at _han_ kanskje har litt vel mye flaks med kapring av partner ;)

God søndag!