Jeg trodde bloggen min var død

Det er så lenge siden jeg blogget, at jeg ikke er sikker på om Spotify eksisterte engang. Teknologien og verden har som vanlig gått fremover i rekordfart, mens jeg fortsatt er 18.
Vet ikke helt hvorfor jeg logget meg inn igjen her, og det var ikke helt uproblematisk heller. Jeg har en hel liste med passord jeg må huske til daglig, så passordet til den nedadgående spiralen lå ikke så lett tilgjengelig i arkivet. Nå som jeg har kjempet meg gjennom alskens hindringer; hva skal jeg bruke denne bloggen til? Dokumentere mitt fascinerende og spennende liv er jo det første som slår meg, men det er ikke nødvendig å være kjip heller. Jeg har ingen bakeferdigheter, kan ikke sy, har ikke unger eller en negledesigner jeg kan anbefale.Har ikke engang en mann jeg vil anbefale. Kanskje dette skal bli den bitreste bloggen som finnes på hele internett.Total darkness.
Vi får se.

I need an island. Somewhere to sink a stone!

Norge er så gudforjævlig kaldt. Regner med at det er prisen å betale for å ha det bra på så mange andre måter. Det går ikke an med både pose og sekk, tydeligvis. Jeg undrer meg over hvordan jeg skal førtidspensjonere meg før fylte 35, og flytte til et sted med palmer og lykke. Det blir neppe lottogevinst eller gründervirksomhet.Ikke er det spesielt sannsynlig at jeg gifter meg rikt eller skriver om min egen kamp. Det er til å grine av.Til tross for kulde og snøstorm har jeg nesten ikke gjort noe annet enn å gå ut i den store verden den siste tiden. Det begynte med en utflukt til London, som ble etterfulgt av tre dager på By:larm. London var deilig. Der kunne man faktisk se fortauene og bekymre seg for annet enn å brekke lårhalsen. Visitten ble kort, men jeg kommer tilbake senere med stinnere lommebok og mer tid. By:larm er synonymt med snøstorm midt i trynet, bokstavelig talt, da man er nødt til å gå mellom utestedene hele tiden. Likte By:larm bedre i Trondheim, der de faktisk greide å tenke så langt at de fant en stor arena og satte opp mange scener under samme tak. Av positive opplevelser vil jeg trekke frem Nephew, CCTv, Audrey Horne, Thomas Eriksen og Serena Maneesh. Der var det lite bruk av trompet og fele, for å si det sånn. Jeg vet(men forstår ikke hvorfor) at Rybak har satt sine spor, men herregud da, mennesker. It`s so 2009. Og så vil jeg gi en tupp i leggen til hengslete indiekids i parkas og mariusgenser for manglende folkeskikk. Om du ser en dverg, så er ikke det ensbetydende med at du _må_ trenge deg på og stille deg rett foran vedkommede. Det er rett og slett dårlig dvergeskikk. Kritikk må også rettes til uerfarne konsertgjengere som pendler mellom baren og toalettet non stop, og samtidig insisterer på å stå på andre rekke foran scenen. Jeg er i godt humør, og skriver det på kontoen for uaktsomhet fremfor hjerneskade.
Anyways, jeg gikk utenfor døra tre dager på rad. Jeg trosset været som en ekte polfarer for å få litt musikalsk påfyll. Det eneste jeg angrer er at jeg ikke fikk sett Susanna og det magiske orkesteret. Flower of evil var soundtracket til høst/vinter 2008/2009, og må høres live.
Nå skal jeg legge meg under to dyner og et pledd, og håpe at verden er varmere i morgen. På alle måter.

007 didn`t die

I`m alive, it`s true! Jeg kom meg ned til tannlegen i tide. Etter ti år med unnvikelsesmanøvre slapp jeg unna med et lite hull på en tann som hadde mistet et skall. Jeg så for meg minst ti hull og rotfyllinger og all verdens styggedom. -og siden jeg først var i slaget, så tenkte jeg at jeg like godt kunne ta to tannlegetimer på samme dag, og få fikset det som måtte fikses. Så nå sitter jeg her med et smil og litt sikkel i munnviken. Et halvt smil, vel og merke. Er jo lam i halve ansiktet, men regner med at det gir seg snart. Det eneste jeg må vurdere er _når_ jeg vil trekke en visdomstann. Akkurat det trenger jeg litt tid til å fordøye. Jeg spurte om det var mulighet for å kunne ligge i narkose en ukes tid, men det var det ikke. Og hun lo litt, og trodde jeg tullet. Det gjorde jeg jo ikke.
Resten av dagen skal jeg tenke på hva jeg skal pakke til helgens London-utflukt. Tori skal besøkes, og det blir kjempetrivelig. Jeg har kjøpt meg guide, sånn at jeg ikke er helt fullstendig lost mens hun er på jobb. Det er over ti år siden jeg bodde der, så jeg er ganske sikker på at jeg ikke kommer til å huske hvor noe er. Helgen blir bra, rett og slett. Veldig fornøyd med at jeg la igjen deler av shoppingbudsjettet hos tannlegen i dag, men det er det vel kanskje verdt?

Det som irriterer mest akkurat nå er at jeg ikke kan oppdatere ipoden min. Vidundermaskinen min som kostet silkeskjorta har en hardware-feil, som du bare kan få byttet hvis du bor i Nord-Amerika. Fint det HP, når dere selger maskina i Europa. Garantien har gått ut, og alt er bare stas. Og fint det, at jeg ikke har noen backup av iTunes-biblioteket mitt noe sted. Skulle gjerne ha lagt inn The Presets, Delphic og Yeasayer som jeg har bittelitt oppheng på for tiden.
Leste anmeldelse av den nye Yeasayer-skiva et eller annet sted, hvor anmelder mente at dette var det Depeche Mode ville ha hørtes ut som  i dag hvis de hadde hatt like mye kreativitet og baller som Yeasayer. Jeg må jo le litt av det, for det er et typisk utsagn fra folk som egentlig ikke har noe forhold til synth eller elektronisk musikk overhodet. Nesten litt overrasket over at han ikke nevnte Kraftwerk i samme slengen. Så en liten kommentar til deg anmelder: du tar feil, Depeche Mode ville definitivt ikke ha lignet på Yeasayer , under noen omstendigheter.Ikke i fjor, ikke på verken 80 eller 90-tallet, og heller ikke i fremtiden. De minner mer om en litt mer elektronisk og indieaktig-versjon av Panic at the disco. Neppe et selskap man skal begynne å blande låtskriverkunnskapene til Martin Gore eller vokalprestasjonen til Dave Gahan borti.

007 is also gonna die

Oh djeez, det har vært stille her en stund. Jeg gikk i hi sammen med sommeren, to put it mildly. Er ikke så sikker på om jeg egentlig har kommet ut av hiet ennå, men blogger fordi jeg gruer meg til tannlegen. Sove er jo selvfølgelig ikke et alternativ. Soving er for pyser og de som ikke skal til tannlegen. Tannlegen bør være snill, og gi meg dop hvis hun ikke har tenkt å være snill. Hvis ikke går det vel nye ti år før jeg våger meg inn på et sånt sted. Det positive med morgendagens besøk er jo at det er så lenge siden jeg var der sist, at de sikkert har blitt hypermoderne og ingenting gjør vondt. Det negative er at jeg synes det er krise bare å ta røntgen av tennene, så da gjør sikkert alt vondt likevel.Og jeg orker ikke engang tenke på den saken de bruker for å pirke i tennene.
I`m such a wuzz.

Jeg tror jeg gjør et nytt forsøk på å sove litt. Kanskje jeg dør hos tannlegen i morgen.

Summer moved on

God, I`m bored. Ikke helt til døde, gudskjelov. Jeg kan for eksempel utføre akrobatiske stunts som fører til at jeg tråkker på enden til en ledning. Hvor konsekvensen er at jeg får hele dritten inn i foten og har mitt eget lille private blodbad på morgenkvisten. Jeg liker sånt. Setter en ekstra piff på hverdagen, som denne uka har vært fylt av snørr og kjedsomhet. Når jeg kjeder meg, så har jeg heller ikke evnen til å konsentrere meg om en bok, film eller tv-spill.Tenk det, jeg spiller ikke engang Silent Hill. Jeg håper jo dette skal gå over snart da. Det er helg, jeg har masser av tid og nå også vondt i foten.Er jeg sur? Nei, men noe er galt. Da jeg haltet til butikken tidligere i dag, gikk jeg ut igjen med VG, Dagbladet og et eksemplar av Maison Mat og Vin. Altså, matblad?? Det er litt rart at jeg har kjøpt papirutgaven av drittavisene også, men det har jeg tross alt gjort før. Matblad er veldig, veldig voksent. Jeg må også tillegge at jeg for en tid tilbake halverte studielånet mitt fremfor å kjøpe meg bil. Det er så mange voksenpoeng til meg at jeg er ordløs. Frøken Snusfornuftig, liksom.
Men over til noe helt annet. Noen som ikke har hatt en kjedelig uke er Aune Sand. Han er opprørt over at Tv3 har trukket TVN for retten pga plagiat av kokkeprogram. Aune Sand mener at det er hans livs største nederlag hvis programmet blir tatt av luften. Ærlig talt,Aune! Ditt største nederlag? Hvor var du da Dis ble til? Har  powernappen vart helt fra 90-tallet og frem til  august i år? Jeg synes media har vært helt på jordet hele denne uken, men jeg lo høyest av Aune Sand faktisk. Den største overraskelsen er at Anne Kat er Birgitte Nielsens ukjente lillesøster.
Det er september. Høsten er her. Kjedsomheten må bort.

Happy Birthday, Michael Jackson!

Tidligere har jeg lovt at det skal komme et eget innlegg om Michael Jackson. Jeg holder alltid det jeg lover, så hvis du er drittlei av å høre om denne mannen, så kan du egentlig slutte å lese nå.
Hvis vi hadde vært heldige nok til å  fortsatt ha ham i live, så ville vi ha lest om ham hele tiden i disse tider.Av helt andre grunner enn det vi gjør i dag.Han ville ha vært i gang med den store comback-turneen sin, og pressen ville ha rullet seg rundt i at han ser ut som en freak, ikke har den fysiske formen man forventer og at den store pophelten er i ferd med å ødelegge sitt rykte som pophelt. Tror jeg da. Mannen var i dårlig forfatning, og de eneste grunnene for dette stuntet av et comeback er folk som vil ha penger, og kanskje han som ønsker å få tilbake følelsen av hvordan det er å være verdens beste.

Hva betydde Michael Jackson for meg? Det tror jeg aldri at jeg tenkte over mens han var i live. Men jeg husker veldig godt den morgenen jeg stod på Carl Berner og ser på forsiden av landets aviser. Jeg er så trøtt at hjernen ikke fungerer i det hele tatt. Jeg ser på forsidene, jeg ser ansiktet til Michael Jackson og lurer på hvorfor han er overalt. Så ser jeg at det står 1958-2009. Hæ? Er Michael Jackson død?. Så kommer bussen, og det eneste riktige å gjøre er å få på iPoden og Thriller-skiva. Hele veien på vei til jobben har jeg en gedigen klump i halsen, og kan notere meg at denne brå bortgangen er litt mer enn jeg har lyst til å tro på. Tydeligvis har det preget kollegaene mine også, for Michael Jackson er det eneste vi snakker om hele dagen. Det er akkurat som om verden har stoppet opp og viser varseltrekanten.

Samme dag kan man også lese nyheten om at Farah Fawcett har tapt kampen mot kreft, og at hun rakk å gifte seg rett før det skjedde. En kompis av meg, Truls, har følgende status på msn:" R.I.P Farah Fawcett, good riddance Michael Jackson". Da måtte jeg jo spørre om han hadde hatt hjerneblødning eller var tilbakestående, og han svarer "jeg liker ikke Michael Jackson. Han hadde toppen to bra låter". Jeg tror faktisk det kortsluttet litt i hjernen min akkurat da. Jeg var kjempesinna på Truls i over en uke. Jeg nektet å prate med ham når jeg møtte ham på byen. Tror kanskje det eneste jeg sa "du er dust". Gudskjelov er vi gode venner, så mitt irrasjonelle sinne er tilgitt. Håper jeg.

Michael Jackson betydde noe for meg. Jeg har vokst opp med musikken hans. Jeg er vokst opp med at han er kongen av pop. Jeg har vokst opp med brilliante musikkvideoer og album, rare intervjuer og bilder av en svart mann som ligner mer og mer på Diana Ross. Han er et viktig medlem av minnebanken min. Jeg tror jeg har hørt på Michael Jackson en eller annen gang i veldig mange situasjoner. Michael Jackson og Madonna er gallionsfigurene for mitt forhold til popkulturen.

Jeg unnet Michael Jackson å få en oppreisning etter pedofili-anklagene og media sin behandling av ham. Ja, han var eksentrisk, men ikke i stand til å gjøre noen noe vondt. Han var en mann som ikke likte det han så i speilet.Han var den første sorte artisten som ble spilt på MTV. Han er en mann som har vært en legende siden han var fem år gammel, og vil være det i veldig mange generasjoner fremover.Han betyr noe.

Michael ville ha blitt 51 år gammel i dag. Gratulerer med dagen!

I'm Starting With The Man In
The Mirror
I'm Asking Him To Change
His Ways
And No Message Could Have
Been Any Clearer
If You Wanna Make The World
A Better Place
Take A Look At Yourself, And
Then Make A Change

Fuglesang i rommet

Hvor ofte har du tenkt over hvilken cd, bok eller menneske du ville ha tatt med deg til en øde øy?
Jeg har vært innom tanken en gang eller åtte. Spesielt når jeg leser Larsons gale verden, av en eller annen merkelig grunn. Jeg har sjelden tenkt på hva jeg ville ha tatt med meg til verdensrommet. Det første som slår meg er noe som er kvalmedempende. Jeg har høydeskrekk, og mitt stolteste øyeblikk er når jeg våget meg til toppen i Eiffeltårnet.Vel, Christer Fuglesang er det drøyeste menneske som finnes.Han farter rundt i rommet, bokstavelig talt, og har nå bestemt seg for at han skal ta med seg Aleksander Rybak-skiva på neste tur.

Jeg skjønner at dette er en nyhetssak, for det er bemerkelsesverdig at man slipper mennesker ut på viktige oppdrag når de åpenbart hører hjemme på en lukket avdeling. Jeg tror jeg heller ville ha sittet på toppen av Eiffeltårnet en hel uke, enn å høre hele skiva til Rybak. Jeg var lei Rybak allerede når han var med på Idol, og fikk fyken av Tor Milde. På forhånd hadde han stukket frem det lille Pinocchio-oppsynet sitt på Norske Talenter, og fått fyken derfra også. Men Rybak har russerblod, og standhaftighet som en soldat. Han kaster seg ut i Grand Prix-runddansen, og går til topps. Dette bare understreker det jeg har visst og kjent i kroppen i alle år. Grand Prix er en konkurranse for de som ikke evner å vise seg frem på andre arenaer. Bortsett fra på Grensen, når de kjører Allsang-trikset.

Hva ville jeg ha tatt med meg til en øde øy, eller verdensrommet?
Musikk: Tool-Lateralus
Bok: Gabriel Garcia Marquez-Kjærlighet i Koleraens Tid eller Johan Harstad-Buzz Aldrin,hvor ble det av deg i alt mylderet?

Hva ville jeg ikke ha tatt med meg?
Musikk: Aleksander Rybak-Fairytale
Bok: Suksesshistorien Aleksander Rybak

Hvis oppholdet skulle ha vart mer enn en uke, så må jeg selvfølgelig revurdere hva jeg ville tatt med.