Det er få ting som slår nyvasket hår og en god sofa etter fire dager i en klam hytte. Jeg vet at det kan ligne en episode av X-files at jeg har bodd i en hytte, men noen ganger er sannheten der ute, og du trenger virkelig ikke lete lenger. Jeg har vært på Arvikafestivalen, og vært skogens datter noen dager.Dette har medført myggstikk, kleggstikk, tuberkulose og enda flere fregner. Og fryktelig mye fnising/brøling. Jeg regner med at det vil bli publisert bilder som tyder på sinnsykdom og medlemsskap i Dissimilis, og det er ikke langt fra sannheten. Det er sjelden jeg har mat festet i ansiktet og lar meg avbilde. Men dette har skjedd, og jeg kan ikke annet enn å skylde på Captain Morgan og sola. Og muligens et blandingsmisbruk i forhold til alkohol og allergipiller. De involverte er enige om at dette er det beste året på festivalen noensinne. Både når det kommer til musikalske prestasjoner og sosiale innslag. På et tidspunkt ble det uttalt at å være på vorspiel hos oss var akkurat som å se på tv, men med fordelen at man slapp å skifte kanal. Jeg er litt usikker på hva det betyr, men jeg regner med at det er positivt siden kjenningsmelodien til Muppet Show ble nynnet.
Noen som ikke nynner noe særlig er Jonathan Davis fra Korn. Han synger smekkert eller drar en growl når det passer seg. Korn er årets aller største overraskelse. Jeg er på nippet til å si at de tangerte Depeche Mode og Nine Inch Nails, selv om det er å banne i en eller annen kirke.Men Korn herja. Fulle av selvtillit og tung gitar ga de meg den beste konsertopplevelsen dette året.Det gikk frysninger nedover ryggen min ved et par anledninger, og Bjarni slapp en tåre under coverversjonen av Pink Floyd sin Another Brick In The Wall. Men man skal absolutt ikke kimse av Depeche Mode sin opptreden heller. Det var allsang fra begynnelse til slutt, og Dave Gahan med hoftevrikk og lilla paljettvest blir aldri galt. Endelig fikk jeg høre In Your Room live, og da var det hakket før det kom en tåre fra øyekroken. -Og det er få ting som er så facinerende som å se en mann ta en liten hoftevrikk, for deretter få et hylekor fra 17 000 tilskuere.
Og Trent Reznor da. Herregud. A bundle of pure testosteron. Jeg og Cecilie, som ikke kan sies å være spesielt egosentriske, håper at forlovelsen hans blir brutt, slik at han kan bli bitter og sinna, og gir oss en ny Downward Spiral. Neida, vi ønsker Trent lykke til og sånn. Inntil videre.
Man kom selvfølgelig ikke unna ubrukelige kjærringer (et uttrykk som gjelder både kvinner og menn) som kommenterer "hvorfor i all verden avslutter han med en låt av Johnny Cash?". Regner med at de samme kjærringene også synes det er rart at Depeche Mode spiller Personal Jesus. Dette er tross alt en av de beste låtene til Johnny Cash. Når jeg hører sånt, så tenker jeg at mine fantasier om en massegrav kanskje ikke er så dumt likevel.
Og tusen takk til den eller det som forårsaket at heisen står hjemme hos oss. Ingenting er som å bære stuff opp seks etasjer etter en halv uke i de svenske skoger.TAKK!
