Bored beyond belief.

Jeg sitter i forelesning og kjeder meg straks ihjel. Faget på agendaen er "Designprosjekt i kreative utviklingsmetoder", og det høres i utgangspunktet ut som noe ålreit. Jeg har ingen intensjon om å gå nærmere inn på hva dette dreier seg om, men vi kan vel bare si at jeg håper at selve prosjektet blir litt mer spennnede enn det som foregår her nå.
Og selvsagt har vi tjatmonser i klassen som skal spørre om absolutt alt. Ergo er det heller ingen progresjon her. Jeg har lyst til å brekke armen på langs.
Dette minner meg også litt om mine glade dager på BI. Vi var velsignet med en småbarnsmor som så det som sin største oppgave å kverrulere med foreleser i markedsføringsledelse. Hennes akilleshel var butikker som på pur faen (kan vi vel si) plasserer sjokolade og andre godterier i kassaområder, og gjerne i øyehøyde til småttisene som sitter i vogn. Hver forelesningstime gjorde hun dette til tema, og vi 200 andre måtte sitte å høre på hennes fortvilelse over barnegråt i butikken. Det hele toppet seg like før jul da alt godteri fikk fine nisser og engler på innpakningspapiret. Jeg tror blodtrykket hennes aldri vil bli det samme igjen.
Og nå har jeg blogget om en dame jeg nesten ikke husker.
I`m really bored beyond belief.

Jobbing mot mobbing 07!

De siste ukene har jeg fulgt med på konflikten i LO. Ingunn Yssen var ikke snauere enn at hun la hodet sitt på hoggestabben når hun skulle kvitte seg med en tyngende jobb. Likeledes satte hun søkelyset på det som hevdes å være "Norges mektigste kvinne". Gerd Liv Valla, eller antikrist om du vil, har blitt et noe tragikomisk ansikt for LO`s reklamekampanje som bærer slagordet "Jobbing mot mobbing". Mest sannsynlig har Gerd Liv Valla hatt en lederstil som passer bedre i en konsentrasjonsleir fremfor en topplederstilling i LO. Det er nå en gang sånn at man sjelden kommer seg til toppen ved å trå varsomt, ei heller kan man styre en så stor organisasjon ved å være en push-over, men èn ting man ikke bør gjøre er å behandle sine medarbeidere med så liten respekt at de føler seg mobbet og trakassert. Det jeg undrer meg mest over er hvordan hun trodde at å trakassere en medarbeider som er like sterk som seg selv skulle gå upåaktet hen. Trodde hun virkelig at hun kunne skremme Ingunn Yssen (som ble headhuntet til LO)så mye at hun bare ville si opp og aldri nevne grunnen med ett eneste lite ord?
Yssen valgte å stå frem i offentligheten med oppsigelsen sin. Noen gir henne pepper for dette og hevder at oppsigelsen er en privatsak som hører hjemme innenfor veggene på LO-bygget. Jeg er sterkt uenig. LO er en organisasjon som kjemper for arbeidernes rettigheter, og en av fanesakene dreier seg nettopp om mobbing og trakassering på arbeidsplassen. LO burde i aller høyeste grad gå foran som et godt eksempel og sette teorien sin ut i praksis. Og er det ikke bare rett og rimelig at offentligheten får vite sannheten når organisasjonen ledes av et menneske som gjør alt i sin makt for å gjøre arbeidsdagen til helvete for de hun ikke liker?
Jeg ser ingen fornuft eller rettferdighet i å skåne Valla for den hetsen hun opplever i dag. Det er velfortjent, samtidig som det lå i kortene at èn dag ville noen ta til motmæle. Dette er heller ikke første gang at noen har vært misfornøyd med oppførselen til Valla. Opptil flere mennesker har sagt opp jobben sin nettopp på grunn av hvordan hun behandler andre mennesker. Det har også kommet frem i arbeidsmiljø-undersøkelser at ansatte har et litt anstrengt forhold til henne. Det er henne det er noe galt med, ikke alle andre. Jeg kan levende se for meg Valla som lener seg over skrivebordet sitt og hveser "du skal være klar over at jeg har veldig mektige venner" når ting ikke helt går etter hennes pipe.
Jeg tar av meg hatten for Yssen og applauderer, samtidig som jeg håper at denne saken ikke blir glemt av andre ledere som føler at de kan tråkke på sine medarbeidere.
Det hevdes at å ha en jobb er et gode. Det er neppe et gode for de som har sjefer som Valla.

Joan Osborne-en glemt perle?

And your hands are really shaking something awful
as you light your twenty-seventh cigarette.
Oh, how long have you been sitting in the darkness?
You forget.
And you know you're getting really hard to be with.
And you're crying every time you turn around.
And you wonder why you cannot pick your head up off the ground.

Oh, my crazy baby, try to hold on tight.
Oh, my crazy baby, don't put out the light.

(Joan Osborne, crazy baby fra Relish)

NYTT ÅR OG NYE MULIGHETER!
2007 begynner med ekamensperioden som aldri ville ende. Jeg har eksamen i javaprogrammering på fredag. Å avslutte PG110 virker noe rart da jeg har sånn ca 20% peiling på hva det dreier seg om. Å begynne på PG210 neste uke virker enda snålere. Det vrir seg innvendig, for jeg liker nemlig å være flink. Og er det noe jeg ikke er flink til så er det dette. Aldri har jeg vært mindre flink for å si det sånn. I motsetning til Doppler som rømmer til skogs fordi han er lei av å være flink, raider jeg platesamlingen fordi jeg ikke greier å være flink.
Doppler finner elg, jeg finner Joan Osborne. Joan Osborne har gått hen og blitt countrydronning, så sånn sett har nok vårt vennskap kjølnet betraktelig. Men vi var nære venner på 90-tallet. Svært nære venner. Hun var alltid med meg på mine endeløse kjøreturer til og fra ubetydelige destinasjoner på bygda. Hun sang, jeg kjørte, det var perfekt harmoni. For meg står Joan Osborne som en noe uoppdaget perle. Oppdaget ble hun med "One of us", men det er vel kanskje en av de dårligste låtene hennes. Forutsigbar og umåtelig kjedelig. Ok, så er hun ikke uoppdaget,men jeg vil påstå at hun ble oppdaget på feil grunnlag. Perle kaller jeg henne fordi hun høres ut som vår tids Janis Joplin. Vel og merke på "Early Recordings" som er en liveskive spilt inn i tidsrommet 90-93 og gitt ut i 1996. At hun har likhetstrekk med fyllebøtta Janis kan kun høres på denne skiva, da studioalbumene hennes er så polerte at hun har mistet den råheten og intensiteten som er så besnærende.
Jeg hadde ikke hatt så mye i mot å sitte i en røykfylt bule og betrakte henne på den tiden. Nå til dags kunne jeg tenke meg det samme scenario med Ricochets på scenen. Aller helst når de fremfører "The ghost of our love". Men det går ikke. Iallefall ikke i Norge.
Dette var dagens digresjon fra do/while-løkker og alt annet ubetydelig.