by:larm i bartebyen

Nå er det straks klart for debut på By:Larm. Gudskjelov består min debut av å stå i salen og observere. Christer ser nok kanskje litt annerledes på saken. Han skal opp på scenen og utlevere seg selv, eller i det minste stemmen sin, hele to konserter.
Jeg gleder meg, han gruer seg.
Bortsett fra å støtte In Vein gjennom krigen, så ser jeg det som meget sannsynlig at jeg skal se både Monomen og Lorraine. Og jeg har ambisjoner om å få med meg Torch og She Said Destroy. Men utover disse bandene, så er jeg i grunn ganske åpen for forslag. Og jeg vet veldig godt at jeg ikke skal se Big Bang og Datarock. Den eneste gangen jeg følte litt for Big Bang var da jeg så en reportasje med dem på Lydverket. Der fikk vi se øvingslokalene deres i USA, og det var ikke mye å skryte av. Så ja, akkurat da tenkte jeg pene tanker om dem. Plutselig ble det spilt en låt, og all medfølelse forsvant. La meg påpeke at dette er samme sending som da man så Marion Ravn synge for uengasjerte markedsføringsfolk. Midt i lunsjpausen dukket hun opp med gitaren under armen og smilte fra øre til øre. Jeg kunne ikke annet enn å synes synd på henne. Å spille for et så lite takknemlig publikum samtidig som man må smile kan ikke være noe annet enn fælt. Så jeg tenkte på Marion. Stakkars Marion.
Men Marion skal ikke på By:larm. Og godt er det!