Musikk for voksne

Det er et svært kjent faktum at båssetting hjelper mennesker til å forstå "verden" rundt seg. Hadde vi ikke hatt denne muligheten til systematisering er det svært få av oss som ville ha hatt den fjerneste idè om hva vi liker og ikke. Kriteriene for hva som er betegnende for en bås kan også i stor grad variere med hvilke øyne som ser, men noen felles retningslinjer finnes det garantert. Uttrykket "å kjenne lusa på gangen" stammer fra vår oppfatning om hvordan noen som tilhører en viss bås er forventet å oppføre seg eller se ut. Vi kan også tillegge disse individene egenskaper og ha en mening om hva de liker og ikke, bestemt ut fra båsen. Selv om vi ikke har vekslet et eneste ord med vedkommende. Dette er en svært primitiv måte å tenke på, men på mange måter, kanskje de fleste, er mennesket en svært primitiv skapning. Dette bringer meg igjen over til mitt egentlige tema for dette innlegget. Nå har det dukket opp en bås, eller i dette tilfellet omtalt som sjanger, som heter "Musikk for voksne". Dette fenomenet ramlet jeg over i min søken etter informasjon på verdensveven. Når noe får merkelappen "for voksne", det være seg film eller litteratur, så vet man at innholdet kan være noe på kanten i form av lettkledde mennesker og vulgære forslag i setningsform.
Derimot er musikk for voksne danseband herfra til helvete.
Da vil jeg først påpeke at vi har blitt fortalt at vi trer inn i "de voksnes rekker" når vi blir konfirmert. Da er vi 14 eller 15 år gamle. Jeg tør påstå at danseband ikke står øverst på handlelista når fjortisene har fått lommepenger, eller at det er det første de leter etter når de skal laste ned noe på verdensveven. Dansebandmusikk er mest sannsynlig det siste de vil bli assossiert med. Det er nesten mer stuerent å berømme Hitler for hans menneskesyn, enn å utbasunere "jaggu svinger det av den siste til Gluntan".
Selv fyller jeg 30 i år, og har vært i de voksnes rekker i snart 15 år. For meg er dansebandmusikk noe jeg assossierer med besteforeldrene mine, som ble født på 20-tallet.Jeg kjenner heller ingen fra min egen generasjon som vil omfavne det som kalles "Musikk for voksne". Noen vil sikkert hevde at det har med smak og behag å gjøre, og det er helt sikkert riktig på mange måter, men likevel. Vi er i aller høyeste grad voksne, og dette er definitivt ikke musikk for oss. En annen ting jeg reagerer på er uttalelsene til folk fra musikkbransjen, and let me quote:

"”Samleserien Musikk for voksne er en veritabel Zareptas krukke med førsteklasses norsk underholdningsmusikk. Den derre låten som jeg hørte på radio en gang… - her dukker de opp i tur og orden, alle som en. Når den tekniske kvaliteten er av ypperste slag, må jeg si at disse CD platene er et funn for både gamle og unge som er opptatt av og glad i norsk musikk”
Audun Tylden, platedirektør

William Kristoffersen
William Kristoffersen i Ole Ivars er ikke snauere:
”Musikk for voksne er en utmerket CD serie som har fått stor suksess. Serien bygger på den beste dansemusikken i Norge og Sverige. Selv har jeg kjøpt alle CD`ene og forstår godt at voksne folk trykker denne serien til sitt hjerte”


Tom Hovde, platedirektør
”Denne serien er en unik milepæl i norsk dansebandhistorie. Serien utmerker seg med en bunnsolid kvalitet og god variasjon!”
Tom Hovde, platedirektør


At disse cd`ene er et funn for både gamle og unge som er opptatt av og glad i norsk musikk er en drøy påstand. Vi har sannelig norsk musikk som vil appellere til både gamle og unge, men det er neppe dansebandmusikk.Bunnsolid kvalitet og god variasjon er neppe de første ordene man tenker på når man skal gi dansebandmusikk en vurdering. Det er begrenset hvor interessant det er med x antall låter som handler om dæins på lokkalet, bilen som kjørte fort og brura som vart borte.

Men utfra slurvete navngivning, så er jeg da i målgruppen for denne ondskapens cd-samling. Jeg gremmes.




MUSIKK FOR VOKSNE