Joan Osborne-en glemt perle?

And your hands are really shaking something awful
as you light your twenty-seventh cigarette.
Oh, how long have you been sitting in the darkness?
You forget.
And you know you're getting really hard to be with.
And you're crying every time you turn around.
And you wonder why you cannot pick your head up off the ground.

Oh, my crazy baby, try to hold on tight.
Oh, my crazy baby, don't put out the light.

(Joan Osborne, crazy baby fra Relish)

NYTT ÅR OG NYE MULIGHETER!
2007 begynner med ekamensperioden som aldri ville ende. Jeg har eksamen i javaprogrammering på fredag. Å avslutte PG110 virker noe rart da jeg har sånn ca 20% peiling på hva det dreier seg om. Å begynne på PG210 neste uke virker enda snålere. Det vrir seg innvendig, for jeg liker nemlig å være flink. Og er det noe jeg ikke er flink til så er det dette. Aldri har jeg vært mindre flink for å si det sånn. I motsetning til Doppler som rømmer til skogs fordi han er lei av å være flink, raider jeg platesamlingen fordi jeg ikke greier å være flink.
Doppler finner elg, jeg finner Joan Osborne. Joan Osborne har gått hen og blitt countrydronning, så sånn sett har nok vårt vennskap kjølnet betraktelig. Men vi var nære venner på 90-tallet. Svært nære venner. Hun var alltid med meg på mine endeløse kjøreturer til og fra ubetydelige destinasjoner på bygda. Hun sang, jeg kjørte, det var perfekt harmoni. For meg står Joan Osborne som en noe uoppdaget perle. Oppdaget ble hun med "One of us", men det er vel kanskje en av de dårligste låtene hennes. Forutsigbar og umåtelig kjedelig. Ok, så er hun ikke uoppdaget,men jeg vil påstå at hun ble oppdaget på feil grunnlag. Perle kaller jeg henne fordi hun høres ut som vår tids Janis Joplin. Vel og merke på "Early Recordings" som er en liveskive spilt inn i tidsrommet 90-93 og gitt ut i 1996. At hun har likhetstrekk med fyllebøtta Janis kan kun høres på denne skiva, da studioalbumene hennes er så polerte at hun har mistet den råheten og intensiteten som er så besnærende.
Jeg hadde ikke hatt så mye i mot å sitte i en røykfylt bule og betrakte henne på den tiden. Nå til dags kunne jeg tenke meg det samme scenario med Ricochets på scenen. Aller helst når de fremfører "The ghost of our love". Men det går ikke. Iallefall ikke i Norge.
Dette var dagens digresjon fra do/while-løkker og alt annet ubetydelig.