De siste ukene har jeg fulgt med på konflikten i LO. Ingunn Yssen var ikke snauere enn at hun la hodet sitt på hoggestabben når hun skulle kvitte seg med en tyngende jobb. Likeledes satte hun søkelyset på det som hevdes å være "Norges mektigste kvinne". Gerd Liv Valla, eller antikrist om du vil, har blitt et noe tragikomisk ansikt for LO`s reklamekampanje som bærer slagordet "Jobbing mot mobbing". Mest sannsynlig har Gerd Liv Valla hatt en lederstil som passer bedre i en konsentrasjonsleir fremfor en topplederstilling i LO. Det er nå en gang sånn at man sjelden kommer seg til toppen ved å trå varsomt, ei heller kan man styre en så stor organisasjon ved å være en push-over, men èn ting man ikke bør gjøre er å behandle sine medarbeidere med så liten respekt at de føler seg mobbet og trakassert. Det jeg undrer meg mest over er hvordan hun trodde at å trakassere en medarbeider som er like sterk som seg selv skulle gå upåaktet hen. Trodde hun virkelig at hun kunne skremme Ingunn Yssen (som ble headhuntet til LO)så mye at hun bare ville si opp og aldri nevne grunnen med ett eneste lite ord?
Yssen valgte å stå frem i offentligheten med oppsigelsen sin. Noen gir henne pepper for dette og hevder at oppsigelsen er en privatsak som hører hjemme innenfor veggene på LO-bygget. Jeg er sterkt uenig. LO er en organisasjon som kjemper for arbeidernes rettigheter, og en av fanesakene dreier seg nettopp om mobbing og trakassering på arbeidsplassen. LO burde i aller høyeste grad gå foran som et godt eksempel og sette teorien sin ut i praksis. Og er det ikke bare rett og rimelig at offentligheten får vite sannheten når organisasjonen ledes av et menneske som gjør alt i sin makt for å gjøre arbeidsdagen til helvete for de hun ikke liker?
Jeg ser ingen fornuft eller rettferdighet i å skåne Valla for den hetsen hun opplever i dag. Det er velfortjent, samtidig som det lå i kortene at èn dag ville noen ta til motmæle. Dette er heller ikke første gang at noen har vært misfornøyd med oppførselen til Valla. Opptil flere mennesker har sagt opp jobben sin nettopp på grunn av hvordan hun behandler andre mennesker. Det har også kommet frem i arbeidsmiljø-undersøkelser at ansatte har et litt anstrengt forhold til henne. Det er henne det er noe galt med, ikke alle andre. Jeg kan levende se for meg Valla som lener seg over skrivebordet sitt og hveser "du skal være klar over at jeg har veldig mektige venner" når ting ikke helt går etter hennes pipe.
Jeg tar av meg hatten for Yssen og applauderer, samtidig som jeg håper at denne saken ikke blir glemt av andre ledere som føler at de kan tråkke på sine medarbeidere.
Det hevdes at å ha en jobb er et gode. Det er neppe et gode for de som har sjefer som Valla.
