Looking back over my shoulder

Sommeren er på hell, humøret er såpass på hell at jeg kjenner at hvis jeg setter på Joy Divison med hvilken som helst låt, så kommer jeg til å begynne å grine. Noen ganger er det bare sånn. Det hadde kanskje blitt enda verre hvis jeg hadde satt på Pornography-skiva av The Cure. Så jeg lar være.
Life`s what you make it, synger Talk Talk. Jeg er tilbøylig til å protestere. Man er ikke alltid skyld i all den dritten man blir påført. Som den misantropen jeg er, så er det folk sin skyld. Folk er et konsept jeg ikke kjøper, rett og slett. Nå er det engang sånn at dette innlegget ikke skulle handle om hoggtennene mine eller hvor ubrukelige folk er, men musikk som har vært med på å forme meg og holdt meg med selskap når verden er både oppned og helt riktig.

Jeg vokste opp i et hjem med parabol-antenne fordi faren min rett og slett ikke likte the cable guy. Jeg har tilbrakt mange timer foran Mtv, Super Channel og whatnot, og drømmejobben som barn var å bli VJ på Headbangers Ball. Jeg var utrolig misunnelig på Vanessa Warwick som fikk henge med Pantera backstage på festivaler, jeg gledet meg som en unge til det ble midnatt og de begynte å sende programmer som Alternative Nation, Headbangers Ball og det som i dag heter X-rated. Jeg var minst like tilbøylig til å logre når var European Top 20. Forskjellen på Mtv da og i dag var at det faktisk ble sendt musikkvideoer, og færre reality serier. Og det fine var at jeg var i riktig aldresgruppe til å bli totalt påvirket. Jeg hadde ikke rukket å bli gammel, sær og komplett umulig å imponere.

Hva gjorde inntrykk? Ha, listen er lang. Jeg husker veldig godt første gangen jeg så videoen til Lullaby av The Cure. Robert Smith var det mest fascinerende jeg noensinne hadde sett. Det var edderkopper, hårspray og leppestift overalt. Det er ikke så lenge siden jeg så The Cure for første gang, og det gledet det gamle emo-hjertet mitt å se at det var minst like mye leppestift og desperasjon tilstede fortsatt. Jeg husker også veldig godt den rare videoen til True Faith av New Order, og første gangen jeg så Enjoy the silence av Depeche Mode.Ingen kler kappe, krone og klappstol bedre enn Dave Gahan. Så dukket plutselig grungen opp. Jeg holdt på å falle ned fra senga første gangen jeg så Alive av Pearl Jam.Og enda verre var det når den fantastiske Layne Stayley sang "If I would, could you?" med solbriller og bukkeskjegg. Jeg fantaserte om å tatovere logoen til Alice in Chains over hele ryggen,og mens andre jenter hadde store hjerter på penalene sine hvor de hadde skriblet inn navnet til en fyr, så sto det AIC i mitt hjerte. Det er kanskje unødvendig å nevne at jeg ikke har beholdt noen av venninnene mine fra ungdomsskolen i dag? Ikke en eneste av dem delte min fascinasjon for musikk. De var på Ace of Base-kjøret.Nuff said.

Den første kassetten jeg kjøpte var Heart- Brigade. Og så fikk jeg Alice Cooper-Trash av mamma. Det må også nevnes at jeg arvet vinylsamlingen hennes da jeg var veldig liten. Da gikk det mye i Sonny & Cher,Led Zeppelin og Black Sabbath. Senere prakket hun på meg Kim Wilde og Eurythmics. Interessen for musikk er vel det eneste vi har til felles. Eller hadde, heter det vel.Litt trist er det at vinylsamlinga ble knust i et flyttelass når vi flyttet til vårt eget hus. Det eneste som var intakt var en Beatles-singel. Jeg var ikke fan da, og har heller ikke blitt det med årene.
Jeg kan egentlig fortsette dette blogginnlegget i det vide og brede, men det er helt poengløst. Det jeg ville si er at jeg skulle ønske at jeg fortsatt hadde evne til å bli like berørt av ny musikk i dag. Jeg har ikke kjent den samme følelsen siden 90-tallet. Eller det er ikke helt sant. Tool får det fortsatt til.

Det var da voldsomt som jeg var på bloggrullen i dag. Fra å produsere en håndfull innlegg i løpet av et år, så går jeg nå for to innlegg på samme dag. Det er noe galt, som ikke er riktig.

Om å trå varsomt

Jeg er provosert i dag. Litt mer provosert enn vanlig. Uten at jeg har fått det med meg, har Grønland blitt en muslimsk bydel. En bydel hvor homofile ikke er velkomne, fordi det ikke passer seg sånn utfra deres skrudde menneskesyn basert på skjeggete menns tolkninger av hellige skrifter. Jeg vil vel påstå at homofile har hatt nok med å bli akseptert i vår del av verden, som ikke nødvendigvis er feilfri, og som også lider av maktgale skjeggete menns tolkninger av andre hellige skrifter, om de ikke må ta opp kampen med muslimer også. Legg merke til at 50-åringen Aslam Shaid har vært i Norge i ti år, og kan verken snakke engelsk eller norsk. Integrering er kanskje ikke det som står øverst på hans agenda, men likevel mener han at nordmenn skal tilpasse seg den muslimske bydelen Grønland. Noe sier meg at han ikke er den eneste med denne holdningen i vår nye muslimske bydel.

Homofile bør ikke holde hender på Grønland


I disse dager foregår det en valgkamp i Norge. Man kan si mye om Frp og deres syn på innvandring og integrasjon. På samme linje som man kan si mye om venstresidens mangel på baller til å ytre noe som kan tolkes dithen at det er politisk ukorrekt. Vel, det fantastiske fargerike fellesskapet er ikke så fantastisk. Jada, vi lærer mer om andre kulturer, får nye matvaner, blir beriket og det er ikke måte på. Samtidig kan vi jenter kikke oss ekstra over skulderen fordi vi blir sett på som fritt vilt av muslimske menn, homofile bør ha slåsshansker på hendene og helst holde seg til Oslo vest, alle bør egentlig unngå å oppholde seg langs Akerselva eller nedre del av Grünerløkka med mindre de er ute for å kjøpe dop. Og la meg understreke at dette ikke er sannheter som er skapt av mediene. Det er sannheten.
Hva skjedde med at våre nye landsmenn skulle lære noe av oss? E r våre verdier og holdninger så avskylige og lite verdt at det ikke er noen vits i å kaste bort tiden på det?

Jeg gruer meg litt til valget. Jeg har en ekkel følelse i magen som sier at det kan bli blått så det ljomer. Konsekvensene av det er jeg, og mange andre, usikre på. Jeg har alltid tilhørt venstresiden, og tenkt selv at jeg er så innmari liberal og at det er plass til alle uansett. Nå begynner jeg å bli usikker. Nå er det litt sånn at det er plass til alle som oppfører seg, og som følger norsk lov hvis de de på liv og død skal være her.Kanskje det ikke er lenge før det bygges en mur rundt det muslimske Grønland, og at de som er så innmari liberale argumenterer for at det er helt greit, det er det minste vi kan unne disse stakkarne som kommer til oss med lua i hånda.Jeg kjenner at jeg ikke kan tenke for mye på dette her.
Håper Skeive dager legger alle arrangementene sine til grønland neste år. Jeg stiller med regnbue-flagget!

Forgive me father, for I have sinned

Det er søndag. Jeg ser på verden gjennom sløve øyne og prøver å få noe til å fange interessen min. Jeg trengte ikke mer enn å klikke meg inn på aftenposten.no, før overskriften "Kvinner har makten blant nettsjekkere" skriker mot meg. Deretter leser jeg den fantastiske brødteksten som sier at kvinner blir innbilske av all oppmerksomheten de får på internettet.

Teit artikkel

Først lurer jeg jo på om denne navnløse samlivsterapauten egentlig har tilbrakt noe særlig tid på et community eller om det er tåkete synsing. For det andre lurer jeg på hvorfor de gidder å skrive en artikkel som angivelig skal handle om den såkalte "makten" kvinner har på internett, når artikkelen i bunn og grunn handler om at kvinner må være forsiktige på sjekkesteder, fordi det kan tenkes at de ramler borti en fyr som er mer attraktiv enn dem selv, og som slettes ikke er ute etter noe langvarig.
Det irriterer meg grensesløst at de legger på en sånn overskrift, om kvinnens makt, for deretter gjøre henne til et lite svakt objekt som ikke evner å se "farene" som lurer bak enhver henvendelse eller møte. Hvor er stemmen til kvinnene som tar sin egne valg,og som har sin egen agenda med å opprette en profil på et community? Jeg synes også det er helt utrolig at de evner å skrive at det er uheldig for kvinnen at hun bare har det som kommer i innboksen hennes å velge i, mens mannen har hele sjekkestedet? Jeg visste ikke at det var ulovlig for kvinner å ta initativ, og muligens surfe rundt på et sjekkested for å se om det er noe _vi_ kunne ha tenkt oss å sette puselankene i. Ærlig talt. Dette er noe av det mest naive jeg har lest på lenge.

Og så må vi snakke litt om denne innbilskheten. Jeg blir sjelden veldig innbilsk av å lese fjorten mail fra afrikanere som vil gifte seg, fra treningsstudiobiffer som ikke behersker sitt eget språk, eller veike karfolk som vil på fjelltur, og kanskje ta et rødvinsglass. 99 % av henvendelsene kommer fra menn, som er så tilbakestående, at de neppe ville ha greid å ha en samtale med hverken meg, eller noen av mine venninner, i mer enn et kvarter. Ikke for at vi er så ekstraordinære, men fordi innholdet i mailboksen ikke nødvendigvis er indrefilet.

-og se rundt dere, ser dere ikke mange par hvor det er ganske tydelig hvem som er den mest attraktive parten av forholdet? Jeg har ofte hørt kommentarer som tilsier at _han_ kanskje har litt vel mye flaks med kapring av partner ;)

God søndag!

Children of the KORN

Det er få ting som slår nyvasket hår og en god sofa etter fire dager i en klam hytte. Jeg vet at det kan ligne en episode av X-files at jeg har bodd i en hytte, men noen ganger er sannheten der ute, og du trenger virkelig ikke lete lenger. Jeg har vært på Arvikafestivalen, og vært skogens datter noen dager.Dette har medført myggstikk, kleggstikk, tuberkulose og enda flere fregner. Og fryktelig mye fnising/brøling. Jeg regner med at det vil bli publisert bilder som tyder på sinnsykdom og medlemsskap i Dissimilis, og det er ikke langt fra sannheten. Det er sjelden jeg har mat festet i ansiktet og lar meg avbilde. Men dette har skjedd, og jeg kan ikke annet enn å skylde på Captain Morgan og sola. Og muligens et blandingsmisbruk i forhold til alkohol og allergipiller. De involverte er enige om at dette er det beste året på festivalen noensinne. Både når det kommer til musikalske prestasjoner og sosiale innslag. På et tidspunkt ble det uttalt at å være på vorspiel hos oss var akkurat som å se på tv, men med fordelen at man slapp å skifte kanal. Jeg er litt usikker på hva det betyr, men jeg regner med at det er positivt siden kjenningsmelodien til Muppet Show ble nynnet.

Noen som ikke nynner noe særlig er Jonathan Davis fra Korn. Han synger smekkert eller drar en growl når det passer seg. Korn er årets aller største overraskelse. Jeg er på nippet til å si at de tangerte Depeche Mode og Nine Inch Nails, selv om det er å banne i en eller annen kirke.Men Korn herja. Fulle av selvtillit og tung gitar ga de meg den beste konsertopplevelsen dette året.Det gikk frysninger nedover ryggen min ved et par anledninger, og Bjarni slapp en tåre under coverversjonen av Pink Floyd sin Another Brick In The Wall. Men man skal absolutt ikke kimse av Depeche Mode sin opptreden heller. Det var allsang fra begynnelse til slutt, og Dave Gahan med hoftevrikk og lilla paljettvest blir aldri galt. Endelig fikk jeg høre In Your Room live, og da var det hakket før det kom en tåre fra øyekroken. -Og det er få ting som er så facinerende som å se en mann ta en liten hoftevrikk, for deretter få et hylekor fra 17 000 tilskuere.

Og Trent Reznor da. Herregud. A bundle of pure testosteron. Jeg og Cecilie, som ikke kan sies å være spesielt egosentriske, håper at forlovelsen hans blir brutt, slik at han kan bli bitter og sinna, og gir oss en ny Downward Spiral. Neida, vi ønsker Trent lykke til og sånn. Inntil videre.
Man kom selvfølgelig ikke unna ubrukelige kjærringer (et uttrykk som gjelder både kvinner og menn) som kommenterer "hvorfor i all verden avslutter han med en låt av Johnny Cash?". Regner med at de samme kjærringene også synes det er rart at Depeche Mode spiller Personal Jesus. Dette er tross alt en av de beste låtene til Johnny Cash. Når jeg hører sånt, så tenker jeg at mine fantasier om en massegrav kanskje ikke er så dumt likevel.

Og tusen takk til den eller det som forårsaket at heisen står hjemme hos oss. Ingenting er som å bære stuff opp seks etasjer etter en halv uke i de svenske skoger.TAKK!

666- The number of the beast

Erik sier at det er 666 dager siden jeg blogget sist. Da er det helt riktig å begynne igjen faktisk. Det jeg kan ikke love at jeg har noe særlig fornuftig å si, men jeg kan garantere at jeg er like irritert som før. Kanskje enda mer til og med.
Men på generell basis er jeg blid som ei lerke. Jeg har ferie, reiser til Arvika om to dager, og har fått ryddet opp i endel gammelt grums. Jeg begynner å tro at jeg har endret personlighet også. Jeg er tilbøylig til å kle meg i fargerikt tøy. For første gang i mitt liv har jeg kjøpt meg et gult plagg.-Og jeg soler meg. Pocahontas behøver ikke å være så oppesen, jeg tar henne snart igjen! Det er vel ikke lenge før jeg begynner å sykle til jobb heller.

Well, jeg må skrive noen ord om Michael Jackson også, men han får sin egen post. Jeg er litt satt ut av det hele, og fortsatt sur på Truls som ikke synes det gjør noe at han er død. Han hadde jo tross alt bare et par gode låter.

people are strange

Denne helgen har jeg hatt min første nattevakt. Det er ikke noe ekstraordinært i det, hvis man ser bort fra reise til og fra Rommen. Å ta Vestlibanen klokka 22 en lørdagskveld medfører ufrivillige observasjoner av folk fra Groruddalen. Det er helt vanlig at damer på min egen alder har skjørtet i strømpebuksa samtidig som de snuser, og kaster stjålne blikk på noen de anser som gode representanter for videreføring av slekt, samtidig som de drikker hjemmebrent fra colaflasker. Ei er det heller uvanlig at tilsynelatende ensomme menn lager klikkelyder med tunga mens de beveger fingrene på buksebeinet i et bestemt mønster. Jeg observerer, og folk lurer helt sikkert på hvorfor jeg sitter og ler for meg selv.
Etter endt vakt skulle jeg ta banen hjem klokken 07:00 på søndag morgen. Til min store forbauselse var toget nesten fullt, og ikke èn av dem hadde sveisen på snei og oste gammel fyll. Det var som om befolkningen i nevnte dal plutselig hadde blitt byttet ut. Jeg satt omringet av morgenfriske mennesker som leste avis, spiste banan og gledet seg til en ny dag. Hvor i all verden skulle de klokka 7 på en søndag? Denne opplevelsen var definitivt mer skremmende enn turen opp til Rommen.

I know the pieces fit-ord fra stolt sektmedlem!

Forrige blogpost het "lack of inspiration", og mye kan tyde på at jeg har vært utrolig lite inspirert denne sommeren. Blogging har kommet i siste rekke, men nå er det sensommer og jeg føler at det kanskje kan være mulighet for at det hele kan ta seg litt opp.
Sommeren har gått med til ny jobb og festivalhenging. Første festival var Arvikafestivalen, hvor det må sies at det eneste som virkelig var flott er IAMX. Chris Corner har fortryllet meg igjen, mildt sagt. For de som ikke har The Alternativ i samlingen, bør få ut fingeren. Ellers bestod festivalen av loking på favorittbalkongen og generell tullprat, og for min del fordypning i Jo Nesbø sine bøker om etterforsker Harry Hole. Jeg er hekta.
Den andre festivalen er Øya, hvilket skal sies jeg bare besøkte èn dag. Men hvilken dag! Få ting gjør meg så lykkelig som å se TOOL herje musikalsk på en scene. Etter konserten bar det strake veien til Maiden, hvor Tom spilte Tool og Perfect Circle i mange timer, til alles store begeistring. Monica kunne fortelle at mennesker hun har møtt på sin festivalvei, hvor musikk og idolisering av diverse artister har vært tema, hevder at mennesker som er fan av Tool later til å ha et nærmest religiøst forhold til bandet. Det er akkurat som om alle er med i en stor sekt. Det kan godt tenkes at de har rett, og jeg skjemmes isåfall ikke over å være medlem. Tool er en maskin, og Maynard Gud.

We barely remember who or what came before this precious moment,
We are choosing to be here right now. Hold on, stay inside
This holy reality, this holy experience.
Choosing to be here in
This body. This body holding me. Be my reminder here that I am not alone in
This body, this body holding me, feeling eternal
All this pain is an illusion.