I know the pieces fit-ord fra stolt sektmedlem!

Forrige blogpost het "lack of inspiration", og mye kan tyde på at jeg har vært utrolig lite inspirert denne sommeren. Blogging har kommet i siste rekke, men nå er det sensommer og jeg føler at det kanskje kan være mulighet for at det hele kan ta seg litt opp.
Sommeren har gått med til ny jobb og festivalhenging. Første festival var Arvikafestivalen, hvor det må sies at det eneste som virkelig var flott er IAMX. Chris Corner har fortryllet meg igjen, mildt sagt. For de som ikke har The Alternativ i samlingen, bør få ut fingeren. Ellers bestod festivalen av loking på favorittbalkongen og generell tullprat, og for min del fordypning i Jo Nesbø sine bøker om etterforsker Harry Hole. Jeg er hekta.
Den andre festivalen er Øya, hvilket skal sies jeg bare besøkte èn dag. Men hvilken dag! Få ting gjør meg så lykkelig som å se TOOL herje musikalsk på en scene. Etter konserten bar det strake veien til Maiden, hvor Tom spilte Tool og Perfect Circle i mange timer, til alles store begeistring. Monica kunne fortelle at mennesker hun har møtt på sin festivalvei, hvor musikk og idolisering av diverse artister har vært tema, hevder at mennesker som er fan av Tool later til å ha et nærmest religiøst forhold til bandet. Det er akkurat som om alle er med i en stor sekt. Det kan godt tenkes at de har rett, og jeg skjemmes isåfall ikke over å være medlem. Tool er en maskin, og Maynard Gud.

We barely remember who or what came before this precious moment,
We are choosing to be here right now. Hold on, stay inside
This holy reality, this holy experience.
Choosing to be here in
This body. This body holding me. Be my reminder here that I am not alone in
This body, this body holding me, feeling eternal
All this pain is an illusion.

Lack of inspiration

Det er vår. Jeg behøver egentlig ikke å si noe mer enn det. Men for å glede de som leser bloggen min gjør jeg det likevel. Jeg har like mye tiltakslyst og inspirasjon som en brennmanet. Det klør i hele hodet, øynene og nese renner, og jeg har aller mest lyst til å sove til det blir sensommer. Pollenallergi er helt klart djevelens verk, og jeg vet at 900 000 nordmenn mer enn gjerne støtter meg i den uttalelsen. Dagene bedrives med ivrig pillepopping, selv om jeg stiller meg tvilende til effekten av dem. På en annen side tør jeg ikke tenke på hvordan det ville ha vært hvis jeg ikke spiste brettvis med Aerius. Min verste fiende kunne helt enkelt ha satt meg fullstendig ut av spill ved å rappe pillene mine, og gitt meg katt og blomsterbukett.
Det mest kinkige med alt dette er at våren også er eksamenstid. Jeg må ta meg sammen og huske/forstå en hel del ting. F.eks hvordan informasjon flytter seg i TCP/IP-stacken på detaljnivå, eller hvordan man manipulerer data i en database. Det er med andre ord bare glede og lykke i mitt lille univers.

Kjerringråd for sti på øyet.

Etter et dypdykk i ølfatene på Cafe33, våkner jeg opp hjemme med særdeles vondt under det ene øyet. Sti på øyet er dødsirriterende og unødvendig, og ganske vondt. Og det passer særdeles dårlig sammen med tømmermenn.
Som den "over-gjennomsnittet-avhengig-av-worldwideweb" jeg er, så var løsningen å google litt. Hvordan skal jeg få vekk faenskapen kjappest mulig? (I dag er vi jo så opptatte av effektivitet). Jeg forventer effektivitet mot sti på øyet.
Her er løsningen, and I qoute;

"Jeg har en god oppskrift for å bli kvitt sti på øye. Gni en kattehale noen ganger inn mot nesa på det øyet du har sti på. Da for svinner stien. Sønnen min har prøvd dette flere ganger og det virker hver gang.
Tina"

Jeg har verken katt eller helse til å omgås katt.
Ellers takker jeg for råd.
-Og tenker i mitt skeptiske sinn tanker om idèers opprinnelse.

Kommentar til UNICEF-rapport.

"Røyker, drikker og slåss" står det med sorte bokstaver hos aftenposten.no.
Vi kommer på syvendeplass når det skal måles hvor godt vi har det. Hva trekker ned? Jo, at barn i aldersgruppen 11-15 år har både røyka, drukket og slåss, eller ikke minst blitt utsatt for mobbing. Det er sikkert flere krumspring som kan legges til den lista, men vi lar det ligge.
Hvorfor det hevdes at dette er et overraskende resultat overrasker _meg_.
Norge er ei eneste stor bygd, ei ganske lang bygd for å være mer presis. Det er bygda herfra til Italia hvis vi snur landet nedover.
Og hva gjør vi på bygda? Jo, vi kjeder oss i hjel, og må ha noe å slå i hjel tida med. Så hvorfor ikke overtale noen til å skaffe noen øl, litt hjemmebrent, drikke oss til mot og denge han duden i naboklassen? Han som alltid pusler rundt for seg selv og egentlig ikke gjør noe annet galt enn å være stille. Vi må heller ikke glemme janteloven, så da er det på sin plass at pugghesten (som om 15 år er ferdig med utdannelsen sin og tjener fett)også får seg en på trynet. Det er flere som har hodet godt plantet på hoggestabben, og det er et sted det er lett å havne. Det skal så og si ingenting til.
Det er ikke det minste overraskende at det er disse faktorene som gjør at vi ikke klatrer høyere på "lista over hvor det er best å bo". Klart Norge er et godt sted og bo sammenlignet med de fleste andre land, men likevel. Ungdommen nå til dags overrasker ikke.

Og med det samme vi er inne på UNICEF. Skal det arrangeres veldedighetskonsert, så er jeg ikke så sikker på om det var et godt valg å booke Snoop Dogg og Pussycat Dolls som underholdere. Så klart det blir litt klamt når Snooper`n følger sitt eget tidsskjema hvor Xbox og pot står i fokus, og The bootycat Dolls skal føre en samtale med publikum mens man venter på at Snoop skal lette på ræva si.
Folk må slutte å bli så innmari overrasket over ting.
Det er dagens vise ord.


http://www.aftenposten.no/kul_und/musikk/article1745054.ece



http://www.aftenposten.no/helse/article1743052.ece

Rånetreff i Strømstad.

Hva er greia med rånetreff i Strømstad? Hva er greia med damer som henger ut av bilvinduer og skriker "er du ikke i strømstad i dag, så er du teit"?
Det første jeg tenker er jo selvfølgelig at hun skulle ha vært skutt, og håper i det tandre pikehjertet mitt at hun er en av dem som kommer til å bli overkjørt i løpet av natten.
Jeg blir litt oppgitt over mentaliteten til disse folka. Og har de ingen verdighet i det hele tatt?
Jeg tror ikke den motviljen jeg kjenner dukker opp fordi jeg begynner å bli gammel. Jeg er temmelig sikker på det.
Det er nå terroristene skulle ha slått til. Strømstad is the place.
Er det noen som har mailadressen til folk som tar seg av slikt?

Busta Rhymes

Verdens beste katt!

The land of pure happiness.

Det har vært særdeles interessant å følge med i norske medier den siste tiden. Vi blir stadig minnet om at samfunnet vi lever i mest sannsynlig ikke er så trygt som vi innerst inne har trodd. Jenter blir voldtatt i sine egne oppganger, utelivsbransjen florerer av kriminelle drapsmenn og sist men ikke minst; de som jobber i norges største organisasjon som skal kjempe for våre rettigheter i arbeidslivet, har selv følt en viss frykt når de kommer på jobb. Ikke at de har vært redde for å bli drept eller voldtatt, men en innkallelse til sjefens kontor har vært nok til å gå med nervene utenpå kroppen.
Dette skal overhodet ikke handle om Valla, hennes avgang eller LO, men medienes makt.
Det heter seg sånn at media er den fjerde statsmakt, og med det følger det et visst ansvar på godt og vondt. Dagens samfunn, i vår del av verden, er et informasjonssamfunn hvor informasjon bytter hender kjappere enn noen gang, og tilgangen er nærmest ubegrenset for samtlige borgere. Likeledes har mannen i gata fått tilgang til å publisere sine synserier på verdensveven i ulike diskusjonsgrupper, blogger og communities. Ytringsfriheten lever med andre ord i beste velgående, eller skal vi si verste?
Det hadde nødvendigvis ikke vært så ille hvis folk hadde forstått hvilket ansvar som kommer med denne muligheten til publisering. Dette gjelder like mye de som er journalister av yrke, til de som leker at de har ordet i sin makt. Likeledes stiller det krav til de som velger media som sin kommunikasjonskanal. Et godt eksempel på et menneske som prøver å utnytte media, på en usmakelig måte, til sin fordel er Marianne Aulie. Hun var gjest i radioprogrammet til Mina og utbasunerte på direktesending at hun for 14 år siden hadde blitt forsøkt neddopet og voldtatt. Hun var heller ikke snauere enn at hun gikk ut med navnene på gjerningsmennene. Dette er da en sak som aldri ble anmeldt fordi Aulie på daværende tidspunkt ikke følte at hun hadde det nettverket som var nødvendig for at hun skulle kunne komme seg gjennom det. Aulie jobbet på denne tiden som modell, og overgriperne var menn som i dag har store navn innenfor underholdningsbransjen. 14 år senere velger hun altså å gå ut i media med saken. Saken er foreldet, og det hele blir de involverte parters ord mot ord. Aulie hevder også at hun gjør dette for kvinner. Jeg er ikke helt sikker på hva hun mener at skal gagne kvinner i dette tilfellet, men tanken er muligens noe i den retningen at jenter skal tenke ”et kjent fjes har også opplevd det samme som meg, I am not alone”. Hvis det ikke hadde vært for namedroppingen av kjente menn, så kunne dette imidlertid ha fungert, men i stedet ser det ut som et PR-stunt som spiller på den frykten som finnes blant jenter i dag, og spesielt i Oslo. Dårlig gjort,Aulie!
Et annet eksempel på hvordan media brukes i dag, på usmakelige måter, kan sies å være Tønne-saken. Tønne var mistenkt for økonomisk kriminalitet, og ble dømt av media i så sterk grad at han valgte å ta sitt eget liv. I etterkant raste debattene om hvem som var de skyldige for hans bortgang. Et viktig tema å ta opp, men jeg kan tenke meg at familien til Tønne ikke syntes det var spesielt festlig å lese om dette hver eneste dag.
Man kan helt sikkert finne utallige eksempler på hvordan media har ødelagt hverdagen til mennesker på en eller annen måte, men jeg gir meg her. Jeg må nesten det, ellers kommer jeg til å legge ut om hva jeg egentlig mener om Michael Moore, og det tar altfor lang tid.

Og til alle dere som skal kommentere den minste ting i ulike diskusjonsgrupper; ha litt kritisk sans. Det var f.eks overhodet ikke morsomt at Jan Werner døde.