Det har vært særdeles interessant å følge med i norske medier den siste tiden. Vi blir stadig minnet om at samfunnet vi lever i mest sannsynlig ikke er så trygt som vi innerst inne har trodd. Jenter blir voldtatt i sine egne oppganger, utelivsbransjen florerer av kriminelle drapsmenn og sist men ikke minst; de som jobber i norges største organisasjon som skal kjempe for våre rettigheter i arbeidslivet, har selv følt en viss frykt når de kommer på jobb. Ikke at de har vært redde for å bli drept eller voldtatt, men en innkallelse til sjefens kontor har vært nok til å gå med nervene utenpå kroppen.
Dette skal overhodet ikke handle om Valla, hennes avgang eller LO, men medienes makt.
Det heter seg sånn at media er den fjerde statsmakt, og med det følger det et visst ansvar på godt og vondt. Dagens samfunn, i vår del av verden, er et informasjonssamfunn hvor informasjon bytter hender kjappere enn noen gang, og tilgangen er nærmest ubegrenset for samtlige borgere. Likeledes har mannen i gata fått tilgang til å publisere sine synserier på verdensveven i ulike diskusjonsgrupper, blogger og communities. Ytringsfriheten lever med andre ord i beste velgående, eller skal vi si verste?
Det hadde nødvendigvis ikke vært så ille hvis folk hadde forstått hvilket ansvar som kommer med denne muligheten til publisering. Dette gjelder like mye de som er journalister av yrke, til de som leker at de har ordet i sin makt. Likeledes stiller det krav til de som velger media som sin kommunikasjonskanal. Et godt eksempel på et menneske som prøver å utnytte media, på en usmakelig måte, til sin fordel er Marianne Aulie. Hun var gjest i radioprogrammet til Mina og utbasunerte på direktesending at hun for 14 år siden hadde blitt forsøkt neddopet og voldtatt. Hun var heller ikke snauere enn at hun gikk ut med navnene på gjerningsmennene. Dette er da en sak som aldri ble anmeldt fordi Aulie på daværende tidspunkt ikke følte at hun hadde det nettverket som var nødvendig for at hun skulle kunne komme seg gjennom det. Aulie jobbet på denne tiden som modell, og overgriperne var menn som i dag har store navn innenfor underholdningsbransjen. 14 år senere velger hun altså å gå ut i media med saken. Saken er foreldet, og det hele blir de involverte parters ord mot ord. Aulie hevder også at hun gjør dette for kvinner. Jeg er ikke helt sikker på hva hun mener at skal gagne kvinner i dette tilfellet, men tanken er muligens noe i den retningen at jenter skal tenke ”et kjent fjes har også opplevd det samme som meg, I am not alone”. Hvis det ikke hadde vært for namedroppingen av kjente menn, så kunne dette imidlertid ha fungert, men i stedet ser det ut som et PR-stunt som spiller på den frykten som finnes blant jenter i dag, og spesielt i Oslo. Dårlig gjort,Aulie!
Et annet eksempel på hvordan media brukes i dag, på usmakelige måter, kan sies å være Tønne-saken. Tønne var mistenkt for økonomisk kriminalitet, og ble dømt av media i så sterk grad at han valgte å ta sitt eget liv. I etterkant raste debattene om hvem som var de skyldige for hans bortgang. Et viktig tema å ta opp, men jeg kan tenke meg at familien til Tønne ikke syntes det var spesielt festlig å lese om dette hver eneste dag.
Man kan helt sikkert finne utallige eksempler på hvordan media har ødelagt hverdagen til mennesker på en eller annen måte, men jeg gir meg her. Jeg må nesten det, ellers kommer jeg til å legge ut om hva jeg egentlig mener om Michael Moore, og det tar altfor lang tid.
Og til alle dere som skal kommentere den minste ting i ulike diskusjonsgrupper; ha litt kritisk sans. Det var f.eks overhodet ikke morsomt at Jan Werner døde.
