Rånetreff i Strømstad.

Hva er greia med rånetreff i Strømstad? Hva er greia med damer som henger ut av bilvinduer og skriker "er du ikke i strømstad i dag, så er du teit"?
Det første jeg tenker er jo selvfølgelig at hun skulle ha vært skutt, og håper i det tandre pikehjertet mitt at hun er en av dem som kommer til å bli overkjørt i løpet av natten.
Jeg blir litt oppgitt over mentaliteten til disse folka. Og har de ingen verdighet i det hele tatt?
Jeg tror ikke den motviljen jeg kjenner dukker opp fordi jeg begynner å bli gammel. Jeg er temmelig sikker på det.
Det er nå terroristene skulle ha slått til. Strømstad is the place.
Er det noen som har mailadressen til folk som tar seg av slikt?

Busta Rhymes

Verdens beste katt!

The land of pure happiness.

Det har vært særdeles interessant å følge med i norske medier den siste tiden. Vi blir stadig minnet om at samfunnet vi lever i mest sannsynlig ikke er så trygt som vi innerst inne har trodd. Jenter blir voldtatt i sine egne oppganger, utelivsbransjen florerer av kriminelle drapsmenn og sist men ikke minst; de som jobber i norges største organisasjon som skal kjempe for våre rettigheter i arbeidslivet, har selv følt en viss frykt når de kommer på jobb. Ikke at de har vært redde for å bli drept eller voldtatt, men en innkallelse til sjefens kontor har vært nok til å gå med nervene utenpå kroppen.
Dette skal overhodet ikke handle om Valla, hennes avgang eller LO, men medienes makt.
Det heter seg sånn at media er den fjerde statsmakt, og med det følger det et visst ansvar på godt og vondt. Dagens samfunn, i vår del av verden, er et informasjonssamfunn hvor informasjon bytter hender kjappere enn noen gang, og tilgangen er nærmest ubegrenset for samtlige borgere. Likeledes har mannen i gata fått tilgang til å publisere sine synserier på verdensveven i ulike diskusjonsgrupper, blogger og communities. Ytringsfriheten lever med andre ord i beste velgående, eller skal vi si verste?
Det hadde nødvendigvis ikke vært så ille hvis folk hadde forstått hvilket ansvar som kommer med denne muligheten til publisering. Dette gjelder like mye de som er journalister av yrke, til de som leker at de har ordet i sin makt. Likeledes stiller det krav til de som velger media som sin kommunikasjonskanal. Et godt eksempel på et menneske som prøver å utnytte media, på en usmakelig måte, til sin fordel er Marianne Aulie. Hun var gjest i radioprogrammet til Mina og utbasunerte på direktesending at hun for 14 år siden hadde blitt forsøkt neddopet og voldtatt. Hun var heller ikke snauere enn at hun gikk ut med navnene på gjerningsmennene. Dette er da en sak som aldri ble anmeldt fordi Aulie på daværende tidspunkt ikke følte at hun hadde det nettverket som var nødvendig for at hun skulle kunne komme seg gjennom det. Aulie jobbet på denne tiden som modell, og overgriperne var menn som i dag har store navn innenfor underholdningsbransjen. 14 år senere velger hun altså å gå ut i media med saken. Saken er foreldet, og det hele blir de involverte parters ord mot ord. Aulie hevder også at hun gjør dette for kvinner. Jeg er ikke helt sikker på hva hun mener at skal gagne kvinner i dette tilfellet, men tanken er muligens noe i den retningen at jenter skal tenke ”et kjent fjes har også opplevd det samme som meg, I am not alone”. Hvis det ikke hadde vært for namedroppingen av kjente menn, så kunne dette imidlertid ha fungert, men i stedet ser det ut som et PR-stunt som spiller på den frykten som finnes blant jenter i dag, og spesielt i Oslo. Dårlig gjort,Aulie!
Et annet eksempel på hvordan media brukes i dag, på usmakelige måter, kan sies å være Tønne-saken. Tønne var mistenkt for økonomisk kriminalitet, og ble dømt av media i så sterk grad at han valgte å ta sitt eget liv. I etterkant raste debattene om hvem som var de skyldige for hans bortgang. Et viktig tema å ta opp, men jeg kan tenke meg at familien til Tønne ikke syntes det var spesielt festlig å lese om dette hver eneste dag.
Man kan helt sikkert finne utallige eksempler på hvordan media har ødelagt hverdagen til mennesker på en eller annen måte, men jeg gir meg her. Jeg må nesten det, ellers kommer jeg til å legge ut om hva jeg egentlig mener om Michael Moore, og det tar altfor lang tid.

Og til alle dere som skal kommentere den minste ting i ulike diskusjonsgrupper; ha litt kritisk sans. Det var f.eks overhodet ikke morsomt at Jan Werner døde.

Terror på 31-bussen

Jeg er overhodet ikke spesielt begeistret for kollektiv transport. Det vil si, jeg er begeistret for tiltaket, men jeg hater å benytte meg av det. Jeg benytter meg grådig av tiltaket, og ber alltid en stille bønn for meg selv om at jeg skal få sitte i fred. Men jeg har likevel innfunnet meg med at f.eks 31-bussen ikke eksisterer bare for meg. Jeg har slått meg til ro med det på min måte. Jeg overser hysteriske barnevogndamer, menn med snørr på jakkeermet og det som verre er. Men i går kveld toppet det seg for meg. Jeg spankulerte inn på en nærmest folketom buss i 22-tida, og tenkte at dette blir tilnærmet smertefritt. Lite visste jeg om at det stod en kontaktsøkende og desperat slovener (min antakelse, only God knows)på Nationalteateret og ventet på Grorudbussen. Mannen kommer inn, går frem og tilbake i den folketomme bussen, ser seg ut et offer, og dumper ned ved siden av meg. Jeg merker meg at han sitter og stirrer på meg, og ser litt spørrende på ham. Mannen begynner å snakke. Han lurer på om det er ok at han sitter ved siden av meg. Jeg sier som sant er at jeg foretrekker å sitte alene siden bussen har mer enn nok av folketomme seter. Mannen repliserer: Du liker ikke mennesker, du! Jeg gir ham rett i det og påpeker samtidig at jeg liker enda mindre å bli kjent med nye mennesker på bussen. Jeg ber ham pent om å flytte seg til et annet sete. Dette vil ikke mannen, og sier samtidig: hva hvis jeg trenger å snakke med noen? Jeg svarer at jeg neppe er riktig person å henvende seg til. Så sier han: ok, jeg skal bare sitte her og være stille. Så sitter vi i stillhet til Brugata. Mannen ser surt på meg og flytter seg til et annet sete. Han tar opp et par briller, og sitter og kikker på meg over brilleglassene sine. Jeg sitter og tenker for meg selv at enten a) jeg er med på skjult kamera,eller b)mannen har rømt fra en institusjon og det er bare et spørsmål om tid før jeg blir overfalt. Gudskjelov skjedde det ikke mer, men jeg vil påstå at jeg satt som på nåler helt frem til Carl Berner. Og jeg lurer inderlig på hva som foregikk oppe i hodet på dette vesen.
Om noen få timer skal jeg ta en tur med 31-bussen igjen. Denne gang med saks i lommen. Kanskje.

Musikk for voksne

Det er et svært kjent faktum at båssetting hjelper mennesker til å forstå "verden" rundt seg. Hadde vi ikke hatt denne muligheten til systematisering er det svært få av oss som ville ha hatt den fjerneste idè om hva vi liker og ikke. Kriteriene for hva som er betegnende for en bås kan også i stor grad variere med hvilke øyne som ser, men noen felles retningslinjer finnes det garantert. Uttrykket "å kjenne lusa på gangen" stammer fra vår oppfatning om hvordan noen som tilhører en viss bås er forventet å oppføre seg eller se ut. Vi kan også tillegge disse individene egenskaper og ha en mening om hva de liker og ikke, bestemt ut fra båsen. Selv om vi ikke har vekslet et eneste ord med vedkommende. Dette er en svært primitiv måte å tenke på, men på mange måter, kanskje de fleste, er mennesket en svært primitiv skapning. Dette bringer meg igjen over til mitt egentlige tema for dette innlegget. Nå har det dukket opp en bås, eller i dette tilfellet omtalt som sjanger, som heter "Musikk for voksne". Dette fenomenet ramlet jeg over i min søken etter informasjon på verdensveven. Når noe får merkelappen "for voksne", det være seg film eller litteratur, så vet man at innholdet kan være noe på kanten i form av lettkledde mennesker og vulgære forslag i setningsform.
Derimot er musikk for voksne danseband herfra til helvete.
Da vil jeg først påpeke at vi har blitt fortalt at vi trer inn i "de voksnes rekker" når vi blir konfirmert. Da er vi 14 eller 15 år gamle. Jeg tør påstå at danseband ikke står øverst på handlelista når fjortisene har fått lommepenger, eller at det er det første de leter etter når de skal laste ned noe på verdensveven. Dansebandmusikk er mest sannsynlig det siste de vil bli assossiert med. Det er nesten mer stuerent å berømme Hitler for hans menneskesyn, enn å utbasunere "jaggu svinger det av den siste til Gluntan".
Selv fyller jeg 30 i år, og har vært i de voksnes rekker i snart 15 år. For meg er dansebandmusikk noe jeg assossierer med besteforeldrene mine, som ble født på 20-tallet.Jeg kjenner heller ingen fra min egen generasjon som vil omfavne det som kalles "Musikk for voksne". Noen vil sikkert hevde at det har med smak og behag å gjøre, og det er helt sikkert riktig på mange måter, men likevel. Vi er i aller høyeste grad voksne, og dette er definitivt ikke musikk for oss. En annen ting jeg reagerer på er uttalelsene til folk fra musikkbransjen, and let me quote:

"”Samleserien Musikk for voksne er en veritabel Zareptas krukke med førsteklasses norsk underholdningsmusikk. Den derre låten som jeg hørte på radio en gang… - her dukker de opp i tur og orden, alle som en. Når den tekniske kvaliteten er av ypperste slag, må jeg si at disse CD platene er et funn for både gamle og unge som er opptatt av og glad i norsk musikk”
Audun Tylden, platedirektør

William Kristoffersen
William Kristoffersen i Ole Ivars er ikke snauere:
”Musikk for voksne er en utmerket CD serie som har fått stor suksess. Serien bygger på den beste dansemusikken i Norge og Sverige. Selv har jeg kjøpt alle CD`ene og forstår godt at voksne folk trykker denne serien til sitt hjerte”


Tom Hovde, platedirektør
”Denne serien er en unik milepæl i norsk dansebandhistorie. Serien utmerker seg med en bunnsolid kvalitet og god variasjon!”
Tom Hovde, platedirektør


At disse cd`ene er et funn for både gamle og unge som er opptatt av og glad i norsk musikk er en drøy påstand. Vi har sannelig norsk musikk som vil appellere til både gamle og unge, men det er neppe dansebandmusikk.Bunnsolid kvalitet og god variasjon er neppe de første ordene man tenker på når man skal gi dansebandmusikk en vurdering. Det er begrenset hvor interessant det er med x antall låter som handler om dæins på lokkalet, bilen som kjørte fort og brura som vart borte.

Men utfra slurvete navngivning, så er jeg da i målgruppen for denne ondskapens cd-samling. Jeg gremmes.




MUSIKK FOR VOKSNE

By:larm del två!

By:larm ja..hva skal man si? Først av alt kan man si at In Vein spilte på seg en stor dose selvtillit. Mange ukers øving har gitt synlige og hørbare resultater, og bandet har begynt å bevege seg på scenen! Manager Else var så blid at jeg et øyeblikk var redd for at hun skulle besvime av sin egen lykkerus.
Jeg og Else var samboere under denne festivalen, mens In Vein bodde på et vandrehjem sammen med Monomen. In Vein merket seg aldersforskjellen da de utvekslet synspunkter angående boforhold. In Vein hadde en følelse av å være tilbake i militæret, og omtalte stedet som kasernen. Monomen syntes det var merksnodig likt leirskolen de hadde vært på. Vi bodde på et ordentlig hotell med egen dusj, og lovpriste oss selv for at vi ikke er popstjerner.
I all forvirringen over Trondheim og Bylarm som arrangement, så fikk vi også med oss et par konserter. She said destroy var knallbra, samt at vokalisten vil være enhver frisør`s mareritt/drøm. Makan til hårkasse har man aldri sett.Det rarerste bandet i verden heter Quit your dayjob, og de bør få en pris for sceneantrekk (hoppdress og boxer) og innlevelse. På forhånd gikk det rykter om at vokalisten er livredd for å synge, men dette var da bare oppspinn. Jeg er sikker på at han ikke har vært redd et eneste minutt av sitt liv. Jeg tror det skal litt til for å sette ham ut, rett og slett.Anna Ternheim var fint, Pleasure sugde bigtime, Monomen innfridde som alltid og de beste i verden heter Lorraine.

Men Trondheim er rar. Trondheim er kald. Og Trondheim er en by som jeg ikke skjønner frem og tilbake på. Og de har en tendens til å legge et stykke kjøttpålegg på all mat. Samt at innbyggere går på cafe for å snakke med seg selv.
Rock City er et sted for seg selv. Alle menn over 30 går i skinnfrakk og har lang bart. Jeg trodde jeg så Phil Lynott opptil flere ganger. Folk danser swing til Mastodon. I rest my case.
Den fulleste på Bylarm heter Sissy Wish. Hun siklet i håret til Jarle, og begynte å få noe som kan ligne på en litt aggressiv tone. Da dørvakten på Brukbar ville kaste henne ut skrek hun noe som lignet på "din dritt" etterfulgt av usammenhengende babling.
Nå er larmen over, og jeg er kjempetrøtt. Tror til og med at jeg har skaffet meg frostskader.

by:larm i bartebyen

Nå er det straks klart for debut på By:Larm. Gudskjelov består min debut av å stå i salen og observere. Christer ser nok kanskje litt annerledes på saken. Han skal opp på scenen og utlevere seg selv, eller i det minste stemmen sin, hele to konserter.
Jeg gleder meg, han gruer seg.
Bortsett fra å støtte In Vein gjennom krigen, så ser jeg det som meget sannsynlig at jeg skal se både Monomen og Lorraine. Og jeg har ambisjoner om å få med meg Torch og She Said Destroy. Men utover disse bandene, så er jeg i grunn ganske åpen for forslag. Og jeg vet veldig godt at jeg ikke skal se Big Bang og Datarock. Den eneste gangen jeg følte litt for Big Bang var da jeg så en reportasje med dem på Lydverket. Der fikk vi se øvingslokalene deres i USA, og det var ikke mye å skryte av. Så ja, akkurat da tenkte jeg pene tanker om dem. Plutselig ble det spilt en låt, og all medfølelse forsvant. La meg påpeke at dette er samme sending som da man så Marion Ravn synge for uengasjerte markedsføringsfolk. Midt i lunsjpausen dukket hun opp med gitaren under armen og smilte fra øre til øre. Jeg kunne ikke annet enn å synes synd på henne. Å spille for et så lite takknemlig publikum samtidig som man må smile kan ikke være noe annet enn fælt. Så jeg tenkte på Marion. Stakkars Marion.
Men Marion skal ikke på By:larm. Og godt er det!