welcome to my downward spiral

Jeg trodde bloggen min var død

2011-11-12T01:06:00.000-08:00

Det er så lenge siden jeg blogget, at jeg ikke er sikker på om Spotify eksisterte engang. Teknologien og verden har som vanlig gått fremover i rekordfart, mens jeg fortsatt er 18.
Vet ikke helt hvorfor jeg logget meg inn igjen her, og det var ikke helt uproblematisk heller. Jeg har en hel liste med passord jeg må huske til daglig, så passordet til den nedadgående spiralen lå ikke så lett tilgjengelig i arkivet. Nå som jeg har kjempet meg gjennom alskens hindringer; hva skal jeg bruke denne bloggen til? Dokumentere mitt fascinerende og spennende liv er jo det første som slår meg, men det er ikke nødvendig å være kjip heller. Jeg har ingen bakeferdigheter, kan ikke sy, har ikke unger eller en negledesigner jeg kan anbefale.Har ikke engang en mann jeg vil anbefale. Kanskje dette skal bli den bitreste bloggen som finnes på hele internett.Total darkness.
Vi får se.

I need an island. Somewhere to sink a stone!

2010-02-22T17:30:00.000-08:00

Norge er så gudforjævlig kaldt. Regner med at det er prisen å betale for å ha det bra på så mange andre måter. Det går ikke an med både pose og sekk, tydeligvis. Jeg undrer meg over hvordan jeg skal førtidspensjonere meg før fylte 35, og flytte til et sted med palmer og lykke. Det blir neppe lottogevinst eller gründervirksomhet.Ikke er det spesielt sannsynlig at jeg gifter meg rikt eller skriver om min egen kamp. Det er til å grine av.Til tross for kulde og snøstorm har jeg nesten ikke gjort noe annet enn å gå ut i den store verden den siste tiden. Det begynte med en utflukt til London, som ble etterfulgt av tre dager på By:larm. London var deilig. Der kunne man faktisk se fortauene og bekymre seg for annet enn å brekke lårhalsen. Visitten ble kort, men jeg kommer tilbake senere med stinnere lommebok og mer tid. By:larm er synonymt med snøstorm midt i trynet, bokstavelig talt, da man er nødt til å gå mellom utestedene hele tiden. Likte By:larm bedre i Trondheim, der de faktisk greide å tenke så langt at de fant en stor arena og satte opp mange scener under samme tak. Av positive opplevelser vil jeg trekke frem Nephew, CCTv, Audrey Horne, Thomas Eriksen og Serena Maneesh. Der var det lite bruk av trompet og fele, for å si det sånn. Jeg vet(men forstår ikke hvorfor) at Rybak har satt sine spor, men herregud da, mennesker. It`s so 2009. Og så vil jeg gi en tupp i leggen til hengslete indiekids i parkas og mariusgenser for manglende folkeskikk. Om du ser en dverg, så er ikke det ensbetydende med at du _må_ trenge deg på og stille deg rett foran vedkommede. Det er rett og slett dårlig dvergeskikk. Kritikk må også rettes til uerfarne konsertgjengere som pendler mellom baren og toalettet non stop, og samtidig insisterer på å stå på andre rekke foran scenen. Jeg er i godt humør, og skriver det på kontoen for uaktsomhet fremfor hjerneskade.
Anyways, jeg gikk utenfor døra tre dager på rad. Jeg trosset været som en ekte polfarer for å få litt musikalsk påfyll. Det eneste jeg angrer er at jeg ikke fikk sett Susanna og det magiske orkesteret. Flower of evil var soundtracket til høst/vinter 2008/2009, og må høres live.
Nå skal jeg legge meg under to dyner og et pledd, og håpe at verden er varmere i morgen. På alle måter.

007 didn`t die

2010-02-11T05:55:00.000-08:00

I`m alive, it`s true! Jeg kom meg ned til tannlegen i tide. Etter ti år med unnvikelsesmanøvre slapp jeg unna med et lite hull på en tann som hadde mistet et skall. Jeg så for meg minst ti hull og rotfyllinger og all verdens styggedom. -og siden jeg først var i slaget, så tenkte jeg at jeg like godt kunne ta to tannlegetimer på samme dag, og få fikset det som måtte fikses. Så nå sitter jeg her med et smil og litt sikkel i munnviken. Et halvt smil, vel og merke. Er jo lam i halve ansiktet, men regner med at det gir seg snart. Det eneste jeg må vurdere er _når_ jeg vil trekke en visdomstann. Akkurat det trenger jeg litt tid til å fordøye. Jeg spurte om det var mulighet for å kunne ligge i narkose en ukes tid, men det var det ikke. Og hun lo litt, og trodde jeg tullet. Det gjorde jeg jo ikke.
Resten av dagen skal jeg tenke på hva jeg skal pakke til helgens London-utflukt. Tori skal besøkes, og det blir kjempetrivelig. Jeg har kjøpt meg guide, sånn at jeg ikke er helt fullstendig lost mens hun er på jobb. Det er over ti år siden jeg bodde der, så jeg er ganske sikker på at jeg ikke kommer til å huske hvor noe er. Helgen blir bra, rett og slett. Veldig fornøyd med at jeg la igjen deler av shoppingbudsjettet hos tannlegen i dag, men det er det vel kanskje verdt?

Det som irriterer mest akkurat nå er at jeg ikke kan oppdatere ipoden min. Vidundermaskinen min som kostet silkeskjorta har en hardware-feil, som du bare kan få byttet hvis du bor i Nord-Amerika. Fint det HP, når dere selger maskina i Europa. Garantien har gått ut, og alt er bare stas. Og fint det, at jeg ikke har noen backup av iTunes-biblioteket mitt noe sted. Skulle gjerne ha lagt inn The Presets, Delphic og Yeasayer som jeg har bittelitt oppheng på for tiden.
Leste anmeldelse av den nye Yeasayer-skiva et eller annet sted, hvor anmelder mente at dette var det Depeche Mode ville ha hørtes ut som i dag hvis de hadde hatt like mye kreativitet og baller som Yeasayer. Jeg må jo le litt av det, for det er et typisk utsagn fra folk som egentlig ikke har noe forhold til synth eller elektronisk musikk overhodet. Nesten litt overrasket over at han ikke nevnte Kraftwerk i samme slengen. Så en liten kommentar til deg anmelder: du tar feil, Depeche Mode ville definitivt ikke ha lignet på Yeasayer , under noen omstendigheter.Ikke i fjor, ikke på verken 80 eller 90-tallet, og heller ikke i fremtiden. De minner mer om en litt mer elektronisk og indieaktig-versjon av Panic at the disco. Neppe et selskap man skal begynne å blande låtskriverkunnskapene til Martin Gore eller vokalprestasjonen til Dave Gahan borti.

007 is also gonna die

2010-02-10T16:45:00.000-08:00

Oh djeez, det har vært stille her en stund. Jeg gikk i hi sammen med sommeren, to put it mildly. Er ikke så sikker på om jeg egentlig har kommet ut av hiet ennå, men blogger fordi jeg gruer meg til tannlegen. Sove er jo selvfølgelig ikke et alternativ. Soving er for pyser og de som ikke skal til tannlegen. Tannlegen bør være snill, og gi meg dop hvis hun ikke har tenkt å være snill. Hvis ikke går det vel nye ti år før jeg våger meg inn på et sånt sted. Det positive med morgendagens besøk er jo at det er så lenge siden jeg var der sist, at de sikkert har blitt hypermoderne og ingenting gjør vondt. Det negative er at jeg synes det er krise bare å ta røntgen av tennene, så da gjør sikkert alt vondt likevel.Og jeg orker ikke engang tenke på den saken de bruker for å pirke i tennene.
I`m such a wuzz.

Jeg tror jeg gjør et nytt forsøk på å sove litt. Kanskje jeg dør hos tannlegen i morgen.

Summer moved on

2009-09-04T09:36:00.000-07:00

God, I`m bored. Ikke helt til døde, gudskjelov. Jeg kan for eksempel utføre akrobatiske stunts som fører til at jeg tråkker på enden til en ledning. Hvor konsekvensen er at jeg får hele dritten inn i foten og har mitt eget lille private blodbad på morgenkvisten. Jeg liker sånt. Setter en ekstra piff på hverdagen, som denne uka har vært fylt av snørr og kjedsomhet. Når jeg kjeder meg, så har jeg heller ikke evnen til å konsentrere meg om en bok, film eller tv-spill.Tenk det, jeg spiller ikke engang Silent Hill. Jeg håper jo dette skal gå over snart da. Det er helg, jeg har masser av tid og nå også vondt i foten.Er jeg sur? Nei, men noe er galt. Da jeg haltet til butikken tidligere i dag, gikk jeg ut igjen med VG, Dagbladet og et eksemplar av Maison Mat og Vin. Altså, matblad?? Det er litt rart at jeg har kjøpt papirutgaven av drittavisene også, men det har jeg tross alt gjort før. Matblad er veldig, veldig voksent. Jeg må også tillegge at jeg for en tid tilbake halverte studielånet mitt fremfor å kjøpe meg bil. Det er så mange voksenpoeng til meg at jeg er ordløs. Frøken Snusfornuftig, liksom.
Men over til noe helt annet. Noen som ikke har hatt en kjedelig uke er Aune Sand. Han er opprørt over at Tv3 har trukket TVN for retten pga plagiat av kokkeprogram. Aune Sand mener at det er hans livs største nederlag hvis programmet blir tatt av luften. Ærlig talt,Aune! Ditt største nederlag? Hvor var du da Dis ble til? Har powernappen vart helt fra 90-tallet og frem til august i år? Jeg synes media har vært helt på jordet hele denne uken, men jeg lo høyest av Aune Sand faktisk. Den største overraskelsen er at Anne Kat er Birgitte Nielsens ukjente lillesøster.
Det er september. Høsten er her. Kjedsomheten må bort.

Happy Birthday, Michael Jackson!

2009-08-29T03:34:00.000-07:00

Tidligere har jeg lovt at det skal komme et eget innlegg om Michael Jackson. Jeg holder alltid det jeg lover, så hvis du er drittlei av å høre om denne mannen, så kan du egentlig slutte å lese nå.
Hvis vi hadde vært heldige nok til å fortsatt ha ham i live, så ville vi ha lest om ham hele tiden i disse tider.Av helt andre grunner enn det vi gjør i dag.Han ville ha vært i gang med den store comback-turneen sin, og pressen ville ha rullet seg rundt i at han ser ut som en freak, ikke har den fysiske formen man forventer og at den store pophelten er i ferd med å ødelegge sitt rykte som pophelt. Tror jeg da. Mannen var i dårlig forfatning, og de eneste grunnene for dette stuntet av et comeback er folk som vil ha penger, og kanskje han som ønsker å få tilbake følelsen av hvordan det er å være verdens beste.

Hva betydde Michael Jackson for meg? Det tror jeg aldri at jeg tenkte over mens han var i live. Men jeg husker veldig godt den morgenen jeg stod på Carl Berner og ser på forsiden av landets aviser. Jeg er så trøtt at hjernen ikke fungerer i det hele tatt. Jeg ser på forsidene, jeg ser ansiktet til Michael Jackson og lurer på hvorfor han er overalt. Så ser jeg at det står 1958-2009. Hæ? Er Michael Jackson død?. Så kommer bussen, og det eneste riktige å gjøre er å få på iPoden og Thriller-skiva. Hele veien på vei til jobben har jeg en gedigen klump i halsen, og kan notere meg at denne brå bortgangen er litt mer enn jeg har lyst til å tro på. Tydeligvis har det preget kollegaene mine også, for Michael Jackson er det eneste vi snakker om hele dagen. Det er akkurat som om verden har stoppet opp og viser varseltrekanten.

Samme dag kan man også lese nyheten om at Farah Fawcett har tapt kampen mot kreft, og at hun rakk å gifte seg rett før det skjedde. En kompis av meg, Truls, har følgende status på msn:" R.I.P Farah Fawcett, good riddance Michael Jackson". Da måtte jeg jo spørre om han hadde hatt hjerneblødning eller var tilbakestående, og han svarer "jeg liker ikke Michael Jackson. Han hadde toppen to bra låter". Jeg tror faktisk det kortsluttet litt i hjernen min akkurat da. Jeg var kjempesinna på Truls i over en uke. Jeg nektet å prate med ham når jeg møtte ham på byen. Tror kanskje det eneste jeg sa "du er dust". Gudskjelov er vi gode venner, så mitt irrasjonelle sinne er tilgitt. Håper jeg.

Michael Jackson betydde noe for meg. Jeg har vokst opp med musikken hans. Jeg er vokst opp med at han er kongen av pop. Jeg har vokst opp med brilliante musikkvideoer og album, rare intervjuer og bilder av en svart mann som ligner mer og mer på Diana Ross. Han er et viktig medlem av minnebanken min. Jeg tror jeg har hørt på Michael Jackson en eller annen gang i veldig mange situasjoner. Michael Jackson og Madonna er gallionsfigurene for mitt forhold til popkulturen.

Jeg unnet Michael Jackson å få en oppreisning etter pedofili-anklagene og media sin behandling av ham. Ja, han var eksentrisk, men ikke i stand til å gjøre noen noe vondt. Han var en mann som ikke likte det han så i speilet.Han var den første sorte artisten som ble spilt på MTV. Han er en mann som har vært en legende siden han var fem år gammel, og vil være det i veldig mange generasjoner fremover.Han betyr noe.

Michael ville ha blitt 51 år gammel i dag. Gratulerer med dagen!

I'm Starting With The Man In
The Mirror
I'm Asking Him To Change
His Ways
And No Message Could Have
Been Any Clearer
If You Wanna Make The World
A Better Place
Take A Look At Yourself, And
Then Make A Change

Fuglesang i rommet

2009-08-21T13:42:00.000-07:00

Hvor ofte har du tenkt over hvilken cd, bok eller menneske du ville ha tatt med deg til en øde øy?
Jeg har vært innom tanken en gang eller åtte. Spesielt når jeg leser Larsons gale verden, av en eller annen merkelig grunn. Jeg har sjelden tenkt på hva jeg ville ha tatt med meg til verdensrommet. Det første som slår meg er noe som er kvalmedempende. Jeg har høydeskrekk, og mitt stolteste øyeblikk er når jeg våget meg til toppen i Eiffeltårnet.Vel, Christer Fuglesang er det drøyeste menneske som finnes.Han farter rundt i rommet, bokstavelig talt, og har nå bestemt seg for at han skal ta med seg Aleksander Rybak-skiva på neste tur.

Jeg skjønner at dette er en nyhetssak, for det er bemerkelsesverdig at man slipper mennesker ut på viktige oppdrag når de åpenbart hører hjemme på en lukket avdeling. Jeg tror jeg heller ville ha sittet på toppen av Eiffeltårnet en hel uke, enn å høre hele skiva til Rybak. Jeg var lei Rybak allerede når han var med på Idol, og fikk fyken av Tor Milde. På forhånd hadde han stukket frem det lille Pinocchio-oppsynet sitt på Norske Talenter, og fått fyken derfra også. Men Rybak har russerblod, og standhaftighet som en soldat. Han kaster seg ut i Grand Prix-runddansen, og går til topps. Dette bare understreker det jeg har visst og kjent i kroppen i alle år. Grand Prix er en konkurranse for de som ikke evner å vise seg frem på andre arenaer. Bortsett fra på Grensen, når de kjører Allsang-trikset.

Hva ville jeg ha tatt med meg til en øde øy, eller verdensrommet?
Musikk: Tool-Lateralus
Bok: Gabriel Garcia Marquez-Kjærlighet i Koleraens Tid eller Johan Harstad-Buzz Aldrin,hvor ble det av deg i alt mylderet?

Hva ville jeg ikke ha tatt med meg?
Musikk: Aleksander Rybak-Fairytale
Bok: Suksesshistorien Aleksander Rybak

Hvis oppholdet skulle ha vart mer enn en uke, så må jeg selvfølgelig revurdere hva jeg ville tatt med.

Looking back over my shoulder

2009-08-19T12:38:00.000-07:00

Sommeren er på hell, humøret er såpass på hell at jeg kjenner at hvis jeg setter på Joy Divison med hvilken som helst låt, så kommer jeg til å begynne å grine. Noen ganger er det bare sånn. Det hadde kanskje blitt enda verre hvis jeg hadde satt på Pornography-skiva av The Cure. Så jeg lar være.
Life`s what you make it, synger Talk Talk. Jeg er tilbøylig til å protestere. Man er ikke alltid skyld i all den dritten man blir påført. Som den misantropen jeg er, så er det folk sin skyld. Folk er et konsept jeg ikke kjøper, rett og slett. Nå er det engang sånn at dette innlegget ikke skulle handle om hoggtennene mine eller hvor ubrukelige folk er, men musikk som har vært med på å forme meg og holdt meg med selskap når verden er både oppned og helt riktig.

Jeg vokste opp i et hjem med parabol-antenne fordi faren min rett og slett ikke likte the cable guy. Jeg har tilbrakt mange timer foran Mtv, Super Channel og whatnot, og drømmejobben som barn var å bli VJ på Headbangers Ball. Jeg var utrolig misunnelig på Vanessa Warwick som fikk henge med Pantera backstage på festivaler, jeg gledet meg som en unge til det ble midnatt og de begynte å sende programmer som Alternative Nation, Headbangers Ball og det som i dag heter X-rated. Jeg var minst like tilbøylig til å logre når var European Top 20. Forskjellen på Mtv da og i dag var at det faktisk ble sendt musikkvideoer, og færre reality serier. Og det fine var at jeg var i riktig aldresgruppe til å bli totalt påvirket. Jeg hadde ikke rukket å bli gammel, sær og komplett umulig å imponere.

Hva gjorde inntrykk? Ha, listen er lang. Jeg husker veldig godt første gangen jeg så videoen til Lullaby av The Cure. Robert Smith var det mest fascinerende jeg noensinne hadde sett. Det var edderkopper, hårspray og leppestift overalt. Det er ikke så lenge siden jeg så The Cure for første gang, og det gledet det gamle emo-hjertet mitt å se at det var minst like mye leppestift og desperasjon tilstede fortsatt. Jeg husker også veldig godt den rare videoen til True Faith av New Order, og første gangen jeg så Enjoy the silence av Depeche Mode.Ingen kler kappe, krone og klappstol bedre enn Dave Gahan. Så dukket plutselig grungen opp. Jeg holdt på å falle ned fra senga første gangen jeg så Alive av Pearl Jam.Og enda verre var det når den fantastiske Layne Stayley sang "If I would, could you?" med solbriller og bukkeskjegg. Jeg fantaserte om å tatovere logoen til Alice in Chains over hele ryggen,og mens andre jenter hadde store hjerter på penalene sine hvor de hadde skriblet inn navnet til en fyr, så sto det AIC i mitt hjerte. Det er kanskje unødvendig å nevne at jeg ikke har beholdt noen av venninnene mine fra ungdomsskolen i dag? Ikke en eneste av dem delte min fascinasjon for musikk. De var på Ace of Base-kjøret.Nuff said.

Den første kassetten jeg kjøpte var Heart- Brigade. Og så fikk jeg Alice Cooper-Trash av mamma. Det må også nevnes at jeg arvet vinylsamlingen hennes da jeg var veldig liten. Da gikk det mye i Sonny & Cher,Led Zeppelin og Black Sabbath. Senere prakket hun på meg Kim Wilde og Eurythmics. Interessen for musikk er vel det eneste vi har til felles. Eller hadde, heter det vel.Litt trist er det at vinylsamlinga ble knust i et flyttelass når vi flyttet til vårt eget hus. Det eneste som var intakt var en Beatles-singel. Jeg var ikke fan da, og har heller ikke blitt det med årene.
Jeg kan egentlig fortsette dette blogginnlegget i det vide og brede, men det er helt poengløst. Det jeg ville si er at jeg skulle ønske at jeg fortsatt hadde evne til å bli like berørt av ny musikk i dag. Jeg har ikke kjent den samme følelsen siden 90-tallet. Eller det er ikke helt sant. Tool får det fortsatt til.

Det var da voldsomt som jeg var på bloggrullen i dag. Fra å produsere en håndfull innlegg i løpet av et år, så går jeg nå for to innlegg på samme dag. Det er noe galt, som ikke er riktig.

Om å trå varsomt

2009-08-19T10:29:00.000-07:00

Jeg er provosert i dag. Litt mer provosert enn vanlig. Uten at jeg har fått det med meg, har Grønland blitt en muslimsk bydel. En bydel hvor homofile ikke er velkomne, fordi det ikke passer seg sånn utfra deres skrudde menneskesyn basert på skjeggete menns tolkninger av hellige skrifter. Jeg vil vel påstå at homofile har hatt nok med å bli akseptert i vår del av verden, som ikke nødvendigvis er feilfri, og som også lider av maktgale skjeggete menns tolkninger av andre hellige skrifter, om de ikke må ta opp kampen med muslimer også. Legg merke til at 50-åringen Aslam Shaid har vært i Norge i ti år, og kan verken snakke engelsk eller norsk. Integrering er kanskje ikke det som står øverst på hans agenda, men likevel mener han at nordmenn skal tilpasse seg den muslimske bydelen Grønland. Noe sier meg at han ikke er den eneste med denne holdningen i vår nye muslimske bydel.

Homofile bør ikke holde hender på Grønland

I disse dager foregår det en valgkamp i Norge. Man kan si mye om Frp og deres syn på innvandring og integrasjon. På samme linje som man kan si mye om venstresidens mangel på baller til å ytre noe som kan tolkes dithen at det er politisk ukorrekt. Vel, det fantastiske fargerike fellesskapet er ikke så fantastisk. Jada, vi lærer mer om andre kulturer, får nye matvaner, blir beriket og det er ikke måte på. Samtidig kan vi jenter kikke oss ekstra over skulderen fordi vi blir sett på som fritt vilt av muslimske menn, homofile bør ha slåsshansker på hendene og helst holde seg til Oslo vest, alle bør egentlig unngå å oppholde seg langs Akerselva eller nedre del av Grünerløkka med mindre de er ute for å kjøpe dop. Og la meg understreke at dette ikke er sannheter som er skapt av mediene. Det er sannheten.
Hva skjedde med at våre nye landsmenn skulle lære noe av oss? E r våre verdier og holdninger så avskylige og lite verdt at det ikke er noen vits i å kaste bort tiden på det?

Jeg gruer meg litt til valget. Jeg har en ekkel følelse i magen som sier at det kan bli blått så det ljomer. Konsekvensene av det er jeg, og mange andre, usikre på. Jeg har alltid tilhørt venstresiden, og tenkt selv at jeg er så innmari liberal og at det er plass til alle uansett. Nå begynner jeg å bli usikker. Nå er det litt sånn at det er plass til alle som oppfører seg, og som følger norsk lov hvis de de på liv og død skal være her.Kanskje det ikke er lenge før det bygges en mur rundt det muslimske Grønland, og at de som er så innmari liberale argumenterer for at det er helt greit, det er det minste vi kan unne disse stakkarne som kommer til oss med lua i hånda.Jeg kjenner at jeg ikke kan tenke for mye på dette her.
Håper Skeive dager legger alle arrangementene sine til grønland neste år. Jeg stiller med regnbue-flagget!

Forgive me father, for I have sinned

2009-08-02T06:05:00.000-07:00

Det er søndag. Jeg ser på verden gjennom sløve øyne og prøver å få noe til å fange interessen min. Jeg trengte ikke mer enn å klikke meg inn på aftenposten.no, før overskriften "Kvinner har makten blant nettsjekkere" skriker mot meg. Deretter leser jeg den fantastiske brødteksten som sier at kvinner blir innbilske av all oppmerksomheten de får på internettet.

Teit artikkel

Først lurer jeg jo på om denne navnløse samlivsterapauten egentlig har tilbrakt noe særlig tid på et community eller om det er tåkete synsing. For det andre lurer jeg på hvorfor de gidder å skrive en artikkel som angivelig skal handle om den såkalte "makten" kvinner har på internett, når artikkelen i bunn og grunn handler om at kvinner må være forsiktige på sjekkesteder, fordi det kan tenkes at de ramler borti en fyr som er mer attraktiv enn dem selv, og som slettes ikke er ute etter noe langvarig.
Det irriterer meg grensesløst at de legger på en sånn overskrift, om kvinnens makt, for deretter gjøre henne til et lite svakt objekt som ikke evner å se "farene" som lurer bak enhver henvendelse eller møte. Hvor er stemmen til kvinnene som tar sin egne valg,og som har sin egen agenda med å opprette en profil på et community? Jeg synes også det er helt utrolig at de evner å skrive at det er uheldig for kvinnen at hun bare har det som kommer i innboksen hennes å velge i, mens mannen har hele sjekkestedet? Jeg visste ikke at det var ulovlig for kvinner å ta initativ, og muligens surfe rundt på et sjekkested for å se om det er noe _vi_ kunne ha tenkt oss å sette puselankene i. Ærlig talt. Dette er noe av det mest naive jeg har lest på lenge.

Og så må vi snakke litt om denne innbilskheten. Jeg blir sjelden veldig innbilsk av å lese fjorten mail fra afrikanere som vil gifte seg, fra treningsstudiobiffer som ikke behersker sitt eget språk, eller veike karfolk som vil på fjelltur, og kanskje ta et rødvinsglass. 99 % av henvendelsene kommer fra menn, som er så tilbakestående, at de neppe ville ha greid å ha en samtale med hverken meg, eller noen av mine venninner, i mer enn et kvarter. Ikke for at vi er så ekstraordinære, men fordi innholdet i mailboksen ikke nødvendigvis er indrefilet.

-og se rundt dere, ser dere ikke mange par hvor det er ganske tydelig hvem som er den mest attraktive parten av forholdet? Jeg har ofte hørt kommentarer som tilsier at _han_ kanskje har litt vel mye flaks med kapring av partner ;)

God søndag!

Children of the KORN

2009-07-05T13:32:00.000-07:00

Det er få ting som slår nyvasket hår og en god sofa etter fire dager i en klam hytte. Jeg vet at det kan ligne en episode av X-files at jeg har bodd i en hytte, men noen ganger er sannheten der ute, og du trenger virkelig ikke lete lenger. Jeg har vært på Arvikafestivalen, og vært skogens datter noen dager.Dette har medført myggstikk, kleggstikk, tuberkulose og enda flere fregner. Og fryktelig mye fnising/brøling. Jeg regner med at det vil bli publisert bilder som tyder på sinnsykdom og medlemsskap i Dissimilis, og det er ikke langt fra sannheten. Det er sjelden jeg har mat festet i ansiktet og lar meg avbilde. Men dette har skjedd, og jeg kan ikke annet enn å skylde på Captain Morgan og sola. Og muligens et blandingsmisbruk i forhold til alkohol og allergipiller. De involverte er enige om at dette er det beste året på festivalen noensinne. Både når det kommer til musikalske prestasjoner og sosiale innslag. På et tidspunkt ble det uttalt at å være på vorspiel hos oss var akkurat som å se på tv, men med fordelen at man slapp å skifte kanal. Jeg er litt usikker på hva det betyr, men jeg regner med at det er positivt siden kjenningsmelodien til Muppet Show ble nynnet.

Noen som ikke nynner noe særlig er Jonathan Davis fra Korn. Han synger smekkert eller drar en growl når det passer seg. Korn er årets aller største overraskelse. Jeg er på nippet til å si at de tangerte Depeche Mode og Nine Inch Nails, selv om det er å banne i en eller annen kirke.Men Korn herja. Fulle av selvtillit og tung gitar ga de meg den beste konsertopplevelsen dette året.Det gikk frysninger nedover ryggen min ved et par anledninger, og Bjarni slapp en tåre under coverversjonen av Pink Floyd sin Another Brick In The Wall. Men man skal absolutt ikke kimse av Depeche Mode sin opptreden heller. Det var allsang fra begynnelse til slutt, og Dave Gahan med hoftevrikk og lilla paljettvest blir aldri galt. Endelig fikk jeg høre In Your Room live, og da var det hakket før det kom en tåre fra øyekroken. -Og det er få ting som er så facinerende som å se en mann ta en liten hoftevrikk, for deretter få et hylekor fra 17 000 tilskuere.

Og Trent Reznor da. Herregud. A bundle of pure testosteron. Jeg og Cecilie, som ikke kan sies å være spesielt egosentriske, håper at forlovelsen hans blir brutt, slik at han kan bli bitter og sinna, og gir oss en ny Downward Spiral. Neida, vi ønsker Trent lykke til og sånn. Inntil videre.
Man kom selvfølgelig ikke unna ubrukelige kjærringer (et uttrykk som gjelder både kvinner og menn) som kommenterer "hvorfor i all verden avslutter han med en låt av Johnny Cash?". Regner med at de samme kjærringene også synes det er rart at Depeche Mode spiller Personal Jesus. Dette er tross alt en av de beste låtene til Johnny Cash. Når jeg hører sånt, så tenker jeg at mine fantasier om en massegrav kanskje ikke er så dumt likevel.

Og tusen takk til den eller det som forårsaket at heisen står hjemme hos oss. Ingenting er som å bære stuff opp seks etasjer etter en halv uke i de svenske skoger.TAKK!

666- The number of the beast

2009-06-30T10:13:00.000-07:00

Erik sier at det er 666 dager siden jeg blogget sist. Da er det helt riktig å begynne igjen faktisk. Det jeg kan ikke love at jeg har noe særlig fornuftig å si, men jeg kan garantere at jeg er like irritert som før. Kanskje enda mer til og med.
Men på generell basis er jeg blid som ei lerke. Jeg har ferie, reiser til Arvika om to dager, og har fått ryddet opp i endel gammelt grums. Jeg begynner å tro at jeg har endret personlighet også. Jeg er tilbøylig til å kle meg i fargerikt tøy. For første gang i mitt liv har jeg kjøpt meg et gult plagg.-Og jeg soler meg. Pocahontas behøver ikke å være så oppesen, jeg tar henne snart igjen! Det er vel ikke lenge før jeg begynner å sykle til jobb heller.

Well, jeg må skrive noen ord om Michael Jackson også, men han får sin egen post. Jeg er litt satt ut av det hele, og fortsatt sur på Truls som ikke synes det gjør noe at han er død. Han hadde jo tross alt bare et par gode låter.

people are strange

2007-09-02T16:28:00.000-07:00

Denne helgen har jeg hatt min første nattevakt. Det er ikke noe ekstraordinært i det, hvis man ser bort fra reise til og fra Rommen. Å ta Vestlibanen klokka 22 en lørdagskveld medfører ufrivillige observasjoner av folk fra Groruddalen. Det er helt vanlig at damer på min egen alder har skjørtet i strømpebuksa samtidig som de snuser, og kaster stjålne blikk på noen de anser som gode representanter for videreføring av slekt, samtidig som de drikker hjemmebrent fra colaflasker. Ei er det heller uvanlig at tilsynelatende ensomme menn lager klikkelyder med tunga mens de beveger fingrene på buksebeinet i et bestemt mønster. Jeg observerer, og folk lurer helt sikkert på hvorfor jeg sitter og ler for meg selv.
Etter endt vakt skulle jeg ta banen hjem klokken 07:00 på søndag morgen. Til min store forbauselse var toget nesten fullt, og ikke èn av dem hadde sveisen på snei og oste gammel fyll. Det var som om befolkningen i nevnte dal plutselig hadde blitt byttet ut. Jeg satt omringet av morgenfriske mennesker som leste avis, spiste banan og gledet seg til en ny dag. Hvor i all verden skulle de klokka 7 på en søndag? Denne opplevelsen var definitivt mer skremmende enn turen opp til Rommen.

I know the pieces fit-ord fra stolt sektmedlem!

2007-08-10T14:08:00.000-07:00

Forrige blogpost het "lack of inspiration", og mye kan tyde på at jeg har vært utrolig lite inspirert denne sommeren. Blogging har kommet i siste rekke, men nå er det sensommer og jeg føler at det kanskje kan være mulighet for at det hele kan ta seg litt opp.
Sommeren har gått med til ny jobb og festivalhenging. Første festival var Arvikafestivalen, hvor det må sies at det eneste som virkelig var flott er IAMX. Chris Corner har fortryllet meg igjen, mildt sagt. For de som ikke har The Alternativ i samlingen, bør få ut fingeren. Ellers bestod festivalen av loking på favorittbalkongen og generell tullprat, og for min del fordypning i Jo Nesbø sine bøker om etterforsker Harry Hole. Jeg er hekta.
Den andre festivalen er Øya, hvilket skal sies jeg bare besøkte èn dag. Men hvilken dag! Få ting gjør meg så lykkelig som å se TOOL herje musikalsk på en scene. Etter konserten bar det strake veien til Maiden, hvor Tom spilte Tool og Perfect Circle i mange timer, til alles store begeistring. Monica kunne fortelle at mennesker hun har møtt på sin festivalvei, hvor musikk og idolisering av diverse artister har vært tema, hevder at mennesker som er fan av Tool later til å ha et nærmest religiøst forhold til bandet. Det er akkurat som om alle er med i en stor sekt. Det kan godt tenkes at de har rett, og jeg skjemmes isåfall ikke over å være medlem. Tool er en maskin, og Maynard Gud.

We barely remember who or what came before this precious moment,
We are choosing to be here right now. Hold on, stay inside
This holy reality, this holy experience.
Choosing to be here in
This body. This body holding me. Be my reminder here that I am not alone in
This body, this body holding me, feeling eternal
All this pain is an illusion.

Lack of inspiration

2007-05-16T06:17:00.000-07:00

Det er vår. Jeg behøver egentlig ikke å si noe mer enn det. Men for å glede de som leser bloggen min gjør jeg det likevel. Jeg har like mye tiltakslyst og inspirasjon som en brennmanet. Det klør i hele hodet, øynene og nese renner, og jeg har aller mest lyst til å sove til det blir sensommer. Pollenallergi er helt klart djevelens verk, og jeg vet at 900 000 nordmenn mer enn gjerne støtter meg i den uttalelsen. Dagene bedrives med ivrig pillepopping, selv om jeg stiller meg tvilende til effekten av dem. På en annen side tør jeg ikke tenke på hvordan det ville ha vært hvis jeg ikke spiste brettvis med Aerius. Min verste fiende kunne helt enkelt ha satt meg fullstendig ut av spill ved å rappe pillene mine, og gitt meg katt og blomsterbukett.
Det mest kinkige med alt dette er at våren også er eksamenstid. Jeg må ta meg sammen og huske/forstå en hel del ting. F.eks hvordan informasjon flytter seg i TCP/IP-stacken på detaljnivå, eller hvordan man manipulerer data i en database. Det er med andre ord bare glede og lykke i mitt lille univers.

Kjerringråd for sti på øyet.

2007-04-22T14:45:00.000-07:00

Etter et dypdykk i ølfatene på Cafe33, våkner jeg opp hjemme med særdeles vondt under det ene øyet. Sti på øyet er dødsirriterende og unødvendig, og ganske vondt. Og det passer særdeles dårlig sammen med tømmermenn.
Som den "over-gjennomsnittet-avhengig-av-worldwideweb" jeg er, så var løsningen å google litt. Hvordan skal jeg få vekk faenskapen kjappest mulig? (I dag er vi jo så opptatte av effektivitet). Jeg forventer effektivitet mot sti på øyet.
Her er løsningen, and I qoute;

"Jeg har en god oppskrift for å bli kvitt sti på øye. Gni en kattehale noen ganger inn mot nesa på det øyet du har sti på. Da for svinner stien. Sønnen min har prøvd dette flere ganger og det virker hver gang.
Tina"

Jeg har verken katt eller helse til å omgås katt.
Ellers takker jeg for råd.
-Og tenker i mitt skeptiske sinn tanker om idèers opprinnelse.

Kommentar til UNICEF-rapport.

2007-04-19T06:32:00.001-07:00

"Røyker, drikker og slåss" står det med sorte bokstaver hos aftenposten.no.
Vi kommer på syvendeplass når det skal måles hvor godt vi har det. Hva trekker ned? Jo, at barn i aldersgruppen 11-15 år har både røyka, drukket og slåss, eller ikke minst blitt utsatt for mobbing. Det er sikkert flere krumspring som kan legges til den lista, men vi lar det ligge.
Hvorfor det hevdes at dette er et overraskende resultat overrasker _meg_.
Norge er ei eneste stor bygd, ei ganske lang bygd for å være mer presis. Det er bygda herfra til Italia hvis vi snur landet nedover.
Og hva gjør vi på bygda? Jo, vi kjeder oss i hjel, og må ha noe å slå i hjel tida med. Så hvorfor ikke overtale noen til å skaffe noen øl, litt hjemmebrent, drikke oss til mot og denge han duden i naboklassen? Han som alltid pusler rundt for seg selv og egentlig ikke gjør noe annet galt enn å være stille. Vi må heller ikke glemme janteloven, så da er det på sin plass at pugghesten (som om 15 år er ferdig med utdannelsen sin og tjener fett)også får seg en på trynet. Det er flere som har hodet godt plantet på hoggestabben, og det er et sted det er lett å havne. Det skal så og si ingenting til.
Det er ikke det minste overraskende at det er disse faktorene som gjør at vi ikke klatrer høyere på "lista over hvor det er best å bo". Klart Norge er et godt sted og bo sammenlignet med de fleste andre land, men likevel. Ungdommen nå til dags overrasker ikke.

Og med det samme vi er inne på UNICEF. Skal det arrangeres veldedighetskonsert, så er jeg ikke så sikker på om det var et godt valg å booke Snoop Dogg og Pussycat Dolls som underholdere. Så klart det blir litt klamt når Snooper`n følger sitt eget tidsskjema hvor Xbox og pot står i fokus, og The bootycat Dolls skal føre en samtale med publikum mens man venter på at Snoop skal lette på ræva si.
Folk må slutte å bli så innmari overrasket over ting.
Det er dagens vise ord.

http://www.aftenposten.no/kul_und/musikk/article1745054.ece

http://www.aftenposten.no/helse/article1743052.ece

Rånetreff i Strømstad.

2007-04-05T18:13:00.000-07:00

Hva er greia med rånetreff i Strømstad? Hva er greia med damer som henger ut av bilvinduer og skriker "er du ikke i strømstad i dag, så er du teit"?
Det første jeg tenker er jo selvfølgelig at hun skulle ha vært skutt, og håper i det tandre pikehjertet mitt at hun er en av dem som kommer til å bli overkjørt i løpet av natten.
Jeg blir litt oppgitt over mentaliteten til disse folka. Og har de ingen verdighet i det hele tatt?
Jeg tror ikke den motviljen jeg kjenner dukker opp fordi jeg begynner å bli gammel. Jeg er temmelig sikker på det.
Det er nå terroristene skulle ha slått til. Strømstad is the place.
Er det noen som har mailadressen til folk som tar seg av slikt?

Busta Rhymes

2007-03-13T08:53:00.000-07:00

Verdens beste katt!

The land of pure happiness.

2007-03-13T08:45:00.000-07:00

Det har vært særdeles interessant å følge med i norske medier den siste tiden. Vi blir stadig minnet om at samfunnet vi lever i mest sannsynlig ikke er så trygt som vi innerst inne har trodd. Jenter blir voldtatt i sine egne oppganger, utelivsbransjen florerer av kriminelle drapsmenn og sist men ikke minst; de som jobber i norges største organisasjon som skal kjempe for våre rettigheter i arbeidslivet, har selv følt en viss frykt når de kommer på jobb. Ikke at de har vært redde for å bli drept eller voldtatt, men en innkallelse til sjefens kontor har vært nok til å gå med nervene utenpå kroppen.
Dette skal overhodet ikke handle om Valla, hennes avgang eller LO, men medienes makt.
Det heter seg sånn at media er den fjerde statsmakt, og med det følger det et visst ansvar på godt og vondt. Dagens samfunn, i vår del av verden, er et informasjonssamfunn hvor informasjon bytter hender kjappere enn noen gang, og tilgangen er nærmest ubegrenset for samtlige borgere. Likeledes har mannen i gata fått tilgang til å publisere sine synserier på verdensveven i ulike diskusjonsgrupper, blogger og communities. Ytringsfriheten lever med andre ord i beste velgående, eller skal vi si verste?
Det hadde nødvendigvis ikke vært så ille hvis folk hadde forstått hvilket ansvar som kommer med denne muligheten til publisering. Dette gjelder like mye de som er journalister av yrke, til de som leker at de har ordet i sin makt. Likeledes stiller det krav til de som velger media som sin kommunikasjonskanal. Et godt eksempel på et menneske som prøver å utnytte media, på en usmakelig måte, til sin fordel er Marianne Aulie. Hun var gjest i radioprogrammet til Mina og utbasunerte på direktesending at hun for 14 år siden hadde blitt forsøkt neddopet og voldtatt. Hun var heller ikke snauere enn at hun gikk ut med navnene på gjerningsmennene. Dette er da en sak som aldri ble anmeldt fordi Aulie på daværende tidspunkt ikke følte at hun hadde det nettverket som var nødvendig for at hun skulle kunne komme seg gjennom det. Aulie jobbet på denne tiden som modell, og overgriperne var menn som i dag har store navn innenfor underholdningsbransjen. 14 år senere velger hun altså å gå ut i media med saken. Saken er foreldet, og det hele blir de involverte parters ord mot ord. Aulie hevder også at hun gjør dette for kvinner. Jeg er ikke helt sikker på hva hun mener at skal gagne kvinner i dette tilfellet, men tanken er muligens noe i den retningen at jenter skal tenke ”et kjent fjes har også opplevd det samme som meg, I am not alone”. Hvis det ikke hadde vært for namedroppingen av kjente menn, så kunne dette imidlertid ha fungert, men i stedet ser det ut som et PR-stunt som spiller på den frykten som finnes blant jenter i dag, og spesielt i Oslo. Dårlig gjort,Aulie!
Et annet eksempel på hvordan media brukes i dag, på usmakelige måter, kan sies å være Tønne-saken. Tønne var mistenkt for økonomisk kriminalitet, og ble dømt av media i så sterk grad at han valgte å ta sitt eget liv. I etterkant raste debattene om hvem som var de skyldige for hans bortgang. Et viktig tema å ta opp, men jeg kan tenke meg at familien til Tønne ikke syntes det var spesielt festlig å lese om dette hver eneste dag.
Man kan helt sikkert finne utallige eksempler på hvordan media har ødelagt hverdagen til mennesker på en eller annen måte, men jeg gir meg her. Jeg må nesten det, ellers kommer jeg til å legge ut om hva jeg egentlig mener om Michael Moore, og det tar altfor lang tid.

Og til alle dere som skal kommentere den minste ting i ulike diskusjonsgrupper; ha litt kritisk sans. Det var f.eks overhodet ikke morsomt at Jan Werner døde.

Terror på 31-bussen

2007-02-22T06:14:00.000-08:00

Jeg er overhodet ikke spesielt begeistret for kollektiv transport. Det vil si, jeg er begeistret for tiltaket, men jeg hater å benytte meg av det. Jeg benytter meg grådig av tiltaket, og ber alltid en stille bønn for meg selv om at jeg skal få sitte i fred. Men jeg har likevel innfunnet meg med at f.eks 31-bussen ikke eksisterer bare for meg. Jeg har slått meg til ro med det på min måte. Jeg overser hysteriske barnevogndamer, menn med snørr på jakkeermet og det som verre er. Men i går kveld toppet det seg for meg. Jeg spankulerte inn på en nærmest folketom buss i 22-tida, og tenkte at dette blir tilnærmet smertefritt. Lite visste jeg om at det stod en kontaktsøkende og desperat slovener (min antakelse, only God knows)på Nationalteateret og ventet på Grorudbussen. Mannen kommer inn, går frem og tilbake i den folketomme bussen, ser seg ut et offer, og dumper ned ved siden av meg. Jeg merker meg at han sitter og stirrer på meg, og ser litt spørrende på ham. Mannen begynner å snakke. Han lurer på om det er ok at han sitter ved siden av meg. Jeg sier som sant er at jeg foretrekker å sitte alene siden bussen har mer enn nok av folketomme seter. Mannen repliserer: Du liker ikke mennesker, du! Jeg gir ham rett i det og påpeker samtidig at jeg liker enda mindre å bli kjent med nye mennesker på bussen. Jeg ber ham pent om å flytte seg til et annet sete. Dette vil ikke mannen, og sier samtidig: hva hvis jeg trenger å snakke med noen? Jeg svarer at jeg neppe er riktig person å henvende seg til. Så sier han: ok, jeg skal bare sitte her og være stille. Så sitter vi i stillhet til Brugata. Mannen ser surt på meg og flytter seg til et annet sete. Han tar opp et par briller, og sitter og kikker på meg over brilleglassene sine. Jeg sitter og tenker for meg selv at enten a) jeg er med på skjult kamera,eller b)mannen har rømt fra en institusjon og det er bare et spørsmål om tid før jeg blir overfalt. Gudskjelov skjedde det ikke mer, men jeg vil påstå at jeg satt som på nåler helt frem til Carl Berner. Og jeg lurer inderlig på hva som foregikk oppe i hodet på dette vesen.
Om noen få timer skal jeg ta en tur med 31-bussen igjen. Denne gang med saks i lommen. Kanskje.

Musikk for voksne

2007-02-21T02:25:00.000-08:00

Det er et svært kjent faktum at båssetting hjelper mennesker til å forstå "verden" rundt seg. Hadde vi ikke hatt denne muligheten til systematisering er det svært få av oss som ville ha hatt den fjerneste idè om hva vi liker og ikke. Kriteriene for hva som er betegnende for en bås kan også i stor grad variere med hvilke øyne som ser, men noen felles retningslinjer finnes det garantert. Uttrykket "å kjenne lusa på gangen" stammer fra vår oppfatning om hvordan noen som tilhører en viss bås er forventet å oppføre seg eller se ut. Vi kan også tillegge disse individene egenskaper og ha en mening om hva de liker og ikke, bestemt ut fra båsen. Selv om vi ikke har vekslet et eneste ord med vedkommende. Dette er en svært primitiv måte å tenke på, men på mange måter, kanskje de fleste, er mennesket en svært primitiv skapning. Dette bringer meg igjen over til mitt egentlige tema for dette innlegget. Nå har det dukket opp en bås, eller i dette tilfellet omtalt som sjanger, som heter "Musikk for voksne". Dette fenomenet ramlet jeg over i min søken etter informasjon på verdensveven. Når noe får merkelappen "for voksne", det være seg film eller litteratur, så vet man at innholdet kan være noe på kanten i form av lettkledde mennesker og vulgære forslag i setningsform.
Derimot er musikk for voksne danseband herfra til helvete.
Da vil jeg først påpeke at vi har blitt fortalt at vi trer inn i "de voksnes rekker" når vi blir konfirmert. Da er vi 14 eller 15 år gamle. Jeg tør påstå at danseband ikke står øverst på handlelista når fjortisene har fått lommepenger, eller at det er det første de leter etter når de skal laste ned noe på verdensveven. Dansebandmusikk er mest sannsynlig det siste de vil bli assossiert med. Det er nesten mer stuerent å berømme Hitler for hans menneskesyn, enn å utbasunere "jaggu svinger det av den siste til Gluntan".
Selv fyller jeg 30 i år, og har vært i de voksnes rekker i snart 15 år. For meg er dansebandmusikk noe jeg assossierer med besteforeldrene mine, som ble født på 20-tallet.Jeg kjenner heller ingen fra min egen generasjon som vil omfavne det som kalles "Musikk for voksne". Noen vil sikkert hevde at det har med smak og behag å gjøre, og det er helt sikkert riktig på mange måter, men likevel. Vi er i aller høyeste grad voksne, og dette er definitivt ikke musikk for oss. En annen ting jeg reagerer på er uttalelsene til folk fra musikkbransjen, and let me quote:

"”Samleserien Musikk for voksne er en veritabel Zareptas krukke med førsteklasses norsk underholdningsmusikk. Den derre låten som jeg hørte på radio en gang… - her dukker de opp i tur og orden, alle som en. Når den tekniske kvaliteten er av ypperste slag, må jeg si at disse CD platene er et funn for både gamle og unge som er opptatt av og glad i norsk musikk”
Audun Tylden, platedirektør

William Kristoffersen
William Kristoffersen i Ole Ivars er ikke snauere:
”Musikk for voksne er en utmerket CD serie som har fått stor suksess. Serien bygger på den beste dansemusikken i Norge og Sverige. Selv har jeg kjøpt alle CD`ene og forstår godt at voksne folk trykker denne serien til sitt hjerte”

Tom Hovde, platedirektør
”Denne serien er en unik milepæl i norsk dansebandhistorie. Serien utmerker seg med en bunnsolid kvalitet og god variasjon!”
Tom Hovde, platedirektør

At disse cd`ene er et funn for både gamle og unge som er opptatt av og glad i norsk musikk er en drøy påstand. Vi har sannelig norsk musikk som vil appellere til både gamle og unge, men det er neppe dansebandmusikk.Bunnsolid kvalitet og god variasjon er neppe de første ordene man tenker på når man skal gi dansebandmusikk en vurdering. Det er begrenset hvor interessant det er med x antall låter som handler om dæins på lokkalet, bilen som kjørte fort og brura som vart borte.

Men utfra slurvete navngivning, så er jeg da i målgruppen for denne ondskapens cd-samling. Jeg gremmes.

MUSIKK FOR VOKSNE

By:larm del två!

2007-02-11T10:56:00.000-08:00

By:larm ja..hva skal man si? Først av alt kan man si at In Vein spilte på seg en stor dose selvtillit. Mange ukers øving har gitt synlige og hørbare resultater, og bandet har begynt å bevege seg på scenen! Manager Else var så blid at jeg et øyeblikk var redd for at hun skulle besvime av sin egen lykkerus.
Jeg og Else var samboere under denne festivalen, mens In Vein bodde på et vandrehjem sammen med Monomen. In Vein merket seg aldersforskjellen da de utvekslet synspunkter angående boforhold. In Vein hadde en følelse av å være tilbake i militæret, og omtalte stedet som kasernen. Monomen syntes det var merksnodig likt leirskolen de hadde vært på. Vi bodde på et ordentlig hotell med egen dusj, og lovpriste oss selv for at vi ikke er popstjerner.
I all forvirringen over Trondheim og Bylarm som arrangement, så fikk vi også med oss et par konserter. She said destroy var knallbra, samt at vokalisten vil være enhver frisør`s mareritt/drøm. Makan til hårkasse har man aldri sett.Det rarerste bandet i verden heter Quit your dayjob, og de bør få en pris for sceneantrekk (hoppdress og boxer) og innlevelse. På forhånd gikk det rykter om at vokalisten er livredd for å synge, men dette var da bare oppspinn. Jeg er sikker på at han ikke har vært redd et eneste minutt av sitt liv. Jeg tror det skal litt til for å sette ham ut, rett og slett.Anna Ternheim var fint, Pleasure sugde bigtime, Monomen innfridde som alltid og de beste i verden heter Lorraine.

Men Trondheim er rar. Trondheim er kald. Og Trondheim er en by som jeg ikke skjønner frem og tilbake på. Og de har en tendens til å legge et stykke kjøttpålegg på all mat. Samt at innbyggere går på cafe for å snakke med seg selv.
Rock City er et sted for seg selv. Alle menn over 30 går i skinnfrakk og har lang bart. Jeg trodde jeg så Phil Lynott opptil flere ganger. Folk danser swing til Mastodon. I rest my case.
Den fulleste på Bylarm heter Sissy Wish. Hun siklet i håret til Jarle, og begynte å få noe som kan ligne på en litt aggressiv tone. Da dørvakten på Brukbar ville kaste henne ut skrek hun noe som lignet på "din dritt" etterfulgt av usammenhengende babling.
Nå er larmen over, og jeg er kjempetrøtt. Tror til og med at jeg har skaffet meg frostskader.

by:larm i bartebyen

2007-02-08T05:52:00.000-08:00

Nå er det straks klart for debut på By:Larm. Gudskjelov består min debut av å stå i salen og observere. Christer ser nok kanskje litt annerledes på saken. Han skal opp på scenen og utlevere seg selv, eller i det minste stemmen sin, hele to konserter.
Jeg gleder meg, han gruer seg.
Bortsett fra å støtte In Vein gjennom krigen, så ser jeg det som meget sannsynlig at jeg skal se både Monomen og Lorraine. Og jeg har ambisjoner om å få med meg Torch og She Said Destroy. Men utover disse bandene, så er jeg i grunn ganske åpen for forslag. Og jeg vet veldig godt at jeg ikke skal se Big Bang og Datarock. Den eneste gangen jeg følte litt for Big Bang var da jeg så en reportasje med dem på Lydverket. Der fikk vi se øvingslokalene deres i USA, og det var ikke mye å skryte av. Så ja, akkurat da tenkte jeg pene tanker om dem. Plutselig ble det spilt en låt, og all medfølelse forsvant. La meg påpeke at dette er samme sending som da man så Marion Ravn synge for uengasjerte markedsføringsfolk. Midt i lunsjpausen dukket hun opp med gitaren under armen og smilte fra øre til øre. Jeg kunne ikke annet enn å synes synd på henne. Å spille for et så lite takknemlig publikum samtidig som man må smile kan ikke være noe annet enn fælt. Så jeg tenkte på Marion. Stakkars Marion.
Men Marion skal ikke på By:larm. Og godt er det!

Bored beyond belief.

2007-01-30T01:40:00.000-08:00

Jeg sitter i forelesning og kjeder meg straks ihjel. Faget på agendaen er "Designprosjekt i kreative utviklingsmetoder", og det høres i utgangspunktet ut som noe ålreit. Jeg har ingen intensjon om å gå nærmere inn på hva dette dreier seg om, men vi kan vel bare si at jeg håper at selve prosjektet blir litt mer spennnede enn det som foregår her nå.
Og selvsagt har vi tjatmonser i klassen som skal spørre om absolutt alt. Ergo er det heller ingen progresjon her. Jeg har lyst til å brekke armen på langs.
Dette minner meg også litt om mine glade dager på BI. Vi var velsignet med en småbarnsmor som så det som sin største oppgave å kverrulere med foreleser i markedsføringsledelse. Hennes akilleshel var butikker som på pur faen (kan vi vel si) plasserer sjokolade og andre godterier i kassaområder, og gjerne i øyehøyde til småttisene som sitter i vogn. Hver forelesningstime gjorde hun dette til tema, og vi 200 andre måtte sitte å høre på hennes fortvilelse over barnegråt i butikken. Det hele toppet seg like før jul da alt godteri fikk fine nisser og engler på innpakningspapiret. Jeg tror blodtrykket hennes aldri vil bli det samme igjen.
Og nå har jeg blogget om en dame jeg nesten ikke husker.
I`m really bored beyond belief.

Jobbing mot mobbing 07!

2007-01-17T14:19:00.000-08:00

De siste ukene har jeg fulgt med på konflikten i LO. Ingunn Yssen var ikke snauere enn at hun la hodet sitt på hoggestabben når hun skulle kvitte seg med en tyngende jobb. Likeledes satte hun søkelyset på det som hevdes å være "Norges mektigste kvinne". Gerd Liv Valla, eller antikrist om du vil, har blitt et noe tragikomisk ansikt for LO`s reklamekampanje som bærer slagordet "Jobbing mot mobbing". Mest sannsynlig har Gerd Liv Valla hatt en lederstil som passer bedre i en konsentrasjonsleir fremfor en topplederstilling i LO. Det er nå en gang sånn at man sjelden kommer seg til toppen ved å trå varsomt, ei heller kan man styre en så stor organisasjon ved å være en push-over, men èn ting man ikke bør gjøre er å behandle sine medarbeidere med så liten respekt at de føler seg mobbet og trakassert. Det jeg undrer meg mest over er hvordan hun trodde at å trakassere en medarbeider som er like sterk som seg selv skulle gå upåaktet hen. Trodde hun virkelig at hun kunne skremme Ingunn Yssen (som ble headhuntet til LO)så mye at hun bare ville si opp og aldri nevne grunnen med ett eneste lite ord?
Yssen valgte å stå frem i offentligheten med oppsigelsen sin. Noen gir henne pepper for dette og hevder at oppsigelsen er en privatsak som hører hjemme innenfor veggene på LO-bygget. Jeg er sterkt uenig. LO er en organisasjon som kjemper for arbeidernes rettigheter, og en av fanesakene dreier seg nettopp om mobbing og trakassering på arbeidsplassen. LO burde i aller høyeste grad gå foran som et godt eksempel og sette teorien sin ut i praksis. Og er det ikke bare rett og rimelig at offentligheten får vite sannheten når organisasjonen ledes av et menneske som gjør alt i sin makt for å gjøre arbeidsdagen til helvete for de hun ikke liker?
Jeg ser ingen fornuft eller rettferdighet i å skåne Valla for den hetsen hun opplever i dag. Det er velfortjent, samtidig som det lå i kortene at èn dag ville noen ta til motmæle. Dette er heller ikke første gang at noen har vært misfornøyd med oppførselen til Valla. Opptil flere mennesker har sagt opp jobben sin nettopp på grunn av hvordan hun behandler andre mennesker. Det har også kommet frem i arbeidsmiljø-undersøkelser at ansatte har et litt anstrengt forhold til henne. Det er henne det er noe galt med, ikke alle andre. Jeg kan levende se for meg Valla som lener seg over skrivebordet sitt og hveser "du skal være klar over at jeg har veldig mektige venner" når ting ikke helt går etter hennes pipe.
Jeg tar av meg hatten for Yssen og applauderer, samtidig som jeg håper at denne saken ikke blir glemt av andre ledere som føler at de kan tråkke på sine medarbeidere.
Det hevdes at å ha en jobb er et gode. Det er neppe et gode for de som har sjefer som Valla.

Joan Osborne-en glemt perle?

2007-01-09T04:10:00.000-08:00

And your hands are really shaking something awful
as you light your twenty-seventh cigarette.
Oh, how long have you been sitting in the darkness?
You forget.
And you know you're getting really hard to be with.
And you're crying every time you turn around.
And you wonder why you cannot pick your head up off the ground.

Oh, my crazy baby, try to hold on tight.
Oh, my crazy baby, don't put out the light.

(Joan Osborne, crazy baby fra Relish)

NYTT ÅR OG NYE MULIGHETER!
2007 begynner med ekamensperioden som aldri ville ende. Jeg har eksamen i javaprogrammering på fredag. Å avslutte PG110 virker noe rart da jeg har sånn ca 20% peiling på hva det dreier seg om. Å begynne på PG210 neste uke virker enda snålere. Det vrir seg innvendig, for jeg liker nemlig å være flink. Og er det noe jeg ikke er flink til så er det dette. Aldri har jeg vært mindre flink for å si det sånn. I motsetning til Doppler som rømmer til skogs fordi han er lei av å være flink, raider jeg platesamlingen fordi jeg ikke greier å være flink.
Doppler finner elg, jeg finner Joan Osborne. Joan Osborne har gått hen og blitt countrydronning, så sånn sett har nok vårt vennskap kjølnet betraktelig. Men vi var nære venner på 90-tallet. Svært nære venner. Hun var alltid med meg på mine endeløse kjøreturer til og fra ubetydelige destinasjoner på bygda. Hun sang, jeg kjørte, det var perfekt harmoni. For meg står Joan Osborne som en noe uoppdaget perle. Oppdaget ble hun med "One of us", men det er vel kanskje en av de dårligste låtene hennes. Forutsigbar og umåtelig kjedelig. Ok, så er hun ikke uoppdaget,men jeg vil påstå at hun ble oppdaget på feil grunnlag. Perle kaller jeg henne fordi hun høres ut som vår tids Janis Joplin. Vel og merke på "Early Recordings" som er en liveskive spilt inn i tidsrommet 90-93 og gitt ut i 1996. At hun har likhetstrekk med fyllebøtta Janis kan kun høres på denne skiva, da studioalbumene hennes er så polerte at hun har mistet den råheten og intensiteten som er så besnærende.
Jeg hadde ikke hatt så mye i mot å sitte i en røykfylt bule og betrakte henne på den tiden. Nå til dags kunne jeg tenke meg det samme scenario med Ricochets på scenen. Aller helst når de fremfører "The ghost of our love". Men det går ikke. Iallefall ikke i Norge.
Dette var dagens digresjon fra do/while-løkker og alt annet ubetydelig.

Tanker om jul.kåmm!

2006-12-19T17:35:00.000-08:00

This is a city of the dead and dying
this is a city of the tired and trying.
You will die before your parents
you will inherit nothing
you will die before your parents.
Prepare.

There`s a war outside the door
but you fasten hungry eyes to the television
to watch how others starve
the long skeletons that sulk avenues of mist and filth.

(Nicole Blackman-Helicopters)

JUL!

Jeg har ikke vært glad i julen siden jeg var barn. På daværende tidspunkt var min eneste tanke "når skal vi åpne gavene? Når skal vi åpne gavene?" Det kan tenkes jeg lånte bort en tanke til marsipangrisen som var premien for å finne mandelen i grøten også.Til min store overraskelse og gledeshyl havnet mandelen alltid i min grøt. Jeg gjennomskuet ikke at den var lagt der med vilje,selv om jeg var enebarn. Det var en fin tid.
I tenårene fikk jeg et litt mer anstrengt forhold til julen. Vi feiret alltid sammen med besteforeldre, tante og hennes mann, samt min biologiske mor og den som var kjæresten hennes i julehøytiden. De som kjenner meg vet at jeg er oppvokst hos besteforeldrene mine, og at biologisk mor ikke står høyest i kurs. Men det er en helt annen historie. Uansett, jeg syntes disse juletilstelningene var en eneste stor lidelse. Jeg hadde mer lyst til å henge med kompisene mine eller sitte for meg selv med cd`ene mine, enn å leke happy family, og høre på fyllepratinga til biologisk mor.
Dette var definitivt en slitsom tid.
Så ble jeg "voksen" og flyttet fra toten og inn til "urbane" Oslo. Oslo er dog ikke en verdensmetropol, men byen er absolutt et steg opp på stigen når det kommer til urbanitet. Bor man i byen så må man ha penger, og disse skaffet jeg ved å jobbe i H&M. Etter syv år på kjøpesenter, så kan man si at mine tanker om jul gikk fra å være "dette er slitsomt" til "jul bringer faen meg frem det aller verste i folk". Jeg har ikke telling på hvor mange ganger jeg har vært vitne til at hysteriske folk står og krangler om hvem som skal få kjøpe den siste pysjamasen. Noen ganger har det til og med skjedd at plagg har blitt revet i stykker i kampens hete. Akkurat i det dette skjer er det jo litt moro å være tilskuer, men når man tenker litt over det er det ikke noe annet enn trist. Folk på julegavehandling er en helt egen rase, og de bringer absolutt ingenting godt til denne verden. Bortsett fra klingende kassaapparater og grønne tall i regnskapet. For noen er jo det fint,men likevel.

Julen skal i utgangspunktet handle om familie, medmenneskelighet og kjærlighet. Jeg synes det er litt rart å dedikere et par dager i året hvor disse verdiene skal stå i fokus. Dette er noe vi bør tenke på hver eneste dag. Og det er vel ikke direkte vågalt å påstå at disse verdiene må vike for et helt annet fenomen kalt kjøpekraft. Det blir ikke jul før man har satt seg i gjeld, og kjøpt en hel del ting bare for å ha noe å gi bort. Og det aller merkeligste er at vi får anledning til å gjøre opp for den egoistiske oppførselen vi har fremvist hele året. Jeg tør vedde ganske mye på at timelønnen til våre vanskeligstilte med et pappkrus i hånden går betraktelig opp i disse tider. Jeg unner dem det, jeg synes bare at tankegangen til oss som har det en anelse bedre er motbydelig og blasert. Vi tror at vi kan kjøpe oss god samvittighet, og kanskje vi kan det, men det gjør oss ikke til bedre mennesker. Snarere tvert i mot. Konklusjonen min er "people equals shit", og den oppfatningen har jeg hatt noen år. Noen ganger skammer jeg meg over å være menneske, rett og slett.

Og sist men ikke minst; jeg føler med alle som jobber på Platekompaniet på Oslo City. Dere har definitvt hatt en fæl dag på jobb.
Jeg er gudskjelov ferdig med julegavehandlingen for i år.
Jeg puster lettet ut.

Kjønnstest?Sorry, you failed!

2006-12-18T04:22:00.000-08:00

I disse eksamenstider har man vel titt og ofte fundert over om ens prestasjoner er gode nok til å få en fin bokstav på vitnemålet. Andre ganger kan man lure på om man presterer på alle andre plan her i livet. For de aller fleste av oss, så finnes det iallefall èn test som vi ikke behøver å bekymre oss nevneverdig over. Er jeg mann eller kvinne? De fleste av oss vet svaret på dette. Noen er kanskje litt i tvil om de er rett kjønn, men likevel. Saken kan uansett komme i et helt nytt lys hvis du er friidrettsutøver. Og spesielt hvis du løper over gjennomsnittet kjapt på 800 meter, og noen legger inn enn protest. Det spiller heller ingen rolle om du har tatt en kjønnstest tidligere og bestått. Hurra, du er det kjønnet du utgir deg for å være.Flaks for deg at du ikke er noe annet enn det du i utgangspunktet trodde.

For det første så lurer jeg på hvordan dette testes. Hvilke kriterier må oppfylles for å være enten mann eller kvinne? Svaret virker jo åpenbart, men etter å ha lest artikkelen om den indiske Santhi Soundarajan er jeg slettes ikke sikker lenger. Altså, denne kvinnen _har_ bestått en tidligere kjønnstest.Senest for ett år siden. Hva har skjedd i mellomtiden? Har hun gått hen og skaffet penis? Er det mulig å ta kjønnskifteoperasjon for deretter være i så god form at man vinner sølv i Asia-mesterskapet? Er dette et tilfelle av ett stykk forvirret kvinne som helst vil være mann, men som er så oppsatt på å vinne at hun er kvinne på friidrettsbanen og mann når hun kryper sammen i sofakroken? Eller kan dette rett og slett være så enkelt som at noen har tastet litt feil på et tastatur?
Etter å ha fulgt håndball-EM i to uker, så er jeg jo smertelig klar over at kvinnelige idrettsutøvere kan være litt mer maskuline enn oss med dårligere lungekapasitet. Hvis kjønnstest er noe som skal gjennomføres etter at noen har tatt en sølvmedalje, så er det iallefall noen av de russiske håndballjentene som kanskje har litt å frykte.Egentlig burde man jo teste de aller fleste av håndball-jentene. Det er slettes ikke sikkert at de er det kjønnet de har oppgitt.

Eksamensangst!

2006-12-14T14:46:00.000-08:00

I forrige innlegg påstår jeg at det er fint at jeg har begynt på ny utdannelse. Her sitter jeg da, med høyt blodtrykk og indikasjoner på angstanfall. Eksamen er i morgen og hodet mitt er en eneste stor grøt. Når jeg lukker øynene ser jeg tags som flyr forbi dem i vilt firsprang, men jeg har ingen anelse om hvor de egentlig hører hjemme. Dette lukter konting på lang,lang vei.
Dette var definitivt ikke et smart trekk, frøken Svare.

Oppsummering av året 2006!

2006-12-12T03:01:00.000-08:00

Nå har vi kommet så langt ut i desember at jeg føler det er på tide med en oppsummering av året som har gått. Jeg regner med at de helt store opplevelsene ikke kommer de to neste ukene. For min del handler de om eksamen, juleshopping og julefeiring på Hønefoss. Det finnes ikke en eneste konsertbillett i nattbordskuffen, jeg rekker ikke lese noen nye bøker, og mest sannsynlig er det vel ingen av juleutgivelsene i cd-format som i det hele tatt kommer til å nå mine ører.

Vi tar det på den gode gamle listemetoden.

Beste skiver
102 Days-120 Days
Placebo-Meds
Tool-10 000 Days
Isis- In the Absence of truth
Peeping Tom- Peeping Tom
Snoop Doog- The Blue Carpet Treatment
Justin Timberlake- Futuresex/Lovesounds
Mesh-We Collide
Deftones-Saturday Night Wrist

Beste bøker som er lest i år, ikke nødvendigvis gitt ut i 2006.
Haruki Murakami- Norwegian Wood
Erlend Loe-Volvo Lastvagnar
Brett Easton Ellis-Lunar Park
Milan Kundera- The unbearable lightness of being
Jeff Apter- The story of The Cure-Never Enough
Neil Gaiman-Stardust
Jan Guillou- Tyvenes marked

Beste konserter i 2006.
Tool-Gothenburg Metal Festival
Mesh-Arvikafestivalen
Depeche Mode-Oslo Spektrum
Seigmen-Rockefeller
Editors-John Dee
Monomen- ElektroStat
Combichrist-ElektroStat
Nitzer Ebb- Arvikafestivalen
Arch Enemy-Arvikafestivalen
Morrissey-Øyafestivalen
Band of Horses-Øyafestivalen
Zensor-Club Maiden
Motorhead- Gothenburg Metal Festival

På det personlige plan må jeg jo si at det var en riktig genistrek å si opp jobben på H&M. Etter syv år var begeret fullt, og det var en sann fryd å gå ut personaldøra en siste gang.
Det er ikke sikkert at det er så dumt at jeg har startet på en ny utdannelse heller. Riktignok er ikke javaprogrammering helt i min gate, men de andre fagene jeg har er veldig interessante.
Jeg vil også påpeke at Eli Hagen har gitt ut en bok hvor hun hetser norske politikere. Jeg tror at det er Kjell Magne som får mest pepper. Uansett hvor lavmål og dumt det er, så må jeg nesten gi henne litt kudos for akkurat det.

Og sist men ikke minst; jeg har verdens beste mann!

Alle jenter vil være prinsesser

2006-12-06T13:27:00.000-08:00

Anastasia, eller kanskje best kjent som prinsessen av Jerusalem, har nå rotet seg bort i politiet. De aller fleste får jo litt panikk når politiet eller 60 Minutes banker på døren, men vår kjære Anastasia synes slettes ikke at det gjør noe å sitte i fengsel. Hun elsker og omgås mennesker, lære dem å kjenne, og sist men ikke minst; spre om seg med kjærlighet og hjelpe dem. Sånn rent bortsett fra at hun minner mer om en øst-europeisk prostituert fremfor en prinsesse fra Jerusalem, så har hun jo endel personlige egenskaper som burde være høyt verdsatt av menneskene generelt. Dette kan dog bare være en forkledning som denne taskenspilleren benytter seg av. Jeg har nemlig en teori om at hun egentlig er en bortkommet skuespiller. Hun er på vei til Rubicon-studioene for å ta over rollen som Anastasia i Hotel Cæsar. Nå har ikke jeg sett manuset til denne serien, men det kan tenkes at den nåværende Anastasia blir sendt ut av landet. Beskyldt for å ha giftet seg med Svein Krogstad kun for å få oppholdstillatelse.Hvorfor skulle man ellers gifte seg med Svein Krogstad?
Jeg ser for meg at den opprinnelige Anastasia blir borte i mange år, deretter dukker den nye Anastasia opp, og forvirringen blir komplett da hun viser seg å være fra Jerusalem og ikke Gdansk. Det lukter lykkepiller, brennevin og særdeles upassende språk på lang, lang vei. Og dette er altså en serie som sendes mens barna fortsatt sitter i sofakroken med øyne så store som tinntallerkener.

En annen forklaring kan være at Anastasia fra Jerusalem bare er nok et psykotisk kvinnfolk som plutselig har bestemt seg for å leve ut barndomsdrømmen sin, samtidig som hun får mulighet til å studere forskjellige land og innsider på fengselsceller. Hun er jo like glad uansett hvor hun her. Anastasia-princess of Jerusalem, better known as a happycamper.

Kan det ligge noe religiøst bak? Hun er tross alt fra Jerusalem. Det er riktig årstid i såfall.

Just my lucky day!

2006-11-29T12:30:00.000-08:00

Mandager er for mange en forferdelig dag. Det er starten på en ny uke, det er lenge til lørdag og det er sånn ca tusen ting man skulle ha gjort før uken slutter. I min gjeng har vi en tradisjon om å starte uken med popquiz på Onkel Donald. Quizen omtales som "alle quizers Rolls Royce", og kanskje den er det, men jeg ser mer på den som et bevis på hvor utrolig lite jeg egentlig kan om musikk. Anyway, det er ikke mine manglende musikkunnskaper som skal være tema her, men min vinnerlykke som glimter til en gang hvert jubelår. Forrige mandag var jeg èn av to som svarte riktig på spotprice-spørsmålet, og kunne dra i land en dobbelt-cd med The Supremes. Denne premien føyer seg inn i en rekke på hele tre gevinster jeg har kunnet ta i mot i løpet av mine 29 år som deltaker i diverse kategorier. Første gang jeg vant noe var som loddkjøper i det lokale kakelotteriet utenfor Bøverbru Samvirkerlag. Jeg gikk stolt hjem med en hjemmelaget fyrstekake som min bestemor mente at hun kunne bake minst tusen ganger bedre. Jeg var 7 år gammel. Den neste gevinsten fikk jeg etter å ha vært ivrig lotto-spiller ett helt år. Hele 117 norske kroner kunne jeg ta ut på Bøverbru Postkontor. Tipper jeg hadde det moro den påfølgende lørdagen med en six-pack som jeg hadde tvunget Roger`n til å kjøpe til meg. Jeg var 15 år gammel. Og nå er jeg da altså 29 år gammel og kan smykke meg med en Supremes-cd. Man kan iallefall ikke si annet enn at verdien på premiene mine stiger med årene. Med mindre cd`n er kjøpt inn til innkjøpspris.
Jeg føler at jeg er på en rull. Snart skal jeg begynne å spille på hester.

Hvordan komme seg hjem med taxi en lørdagskveld!

2006-11-26T13:18:00.000-08:00

Jeg har definitivt en hel hønsegård å plukke med taxiselskapene i Oslo. Etter en fabelaktig kveld på henholdsvis Garage og Maiden, vandret man gatelangs og fra taxikø til taxikø. Vanligvis pleier det jo å hjelpe å bli stående i èn kø, men det kommer litt an på hvor mye tålmodighet man har med både de andre i køen og taxisjafører. I går kveld opplevde vi gang på gang å bli avvist rett og slett fordi strekningen oslo sentrum-carl berner ikke var å foretrekke. Opptil flere sjafører sa rett og slett "jeg gidder ikke" når vi sa at vi skulle til Carl Berner. Dette gjelder både for de som kjører vanlig personbil-taxi og maxitaxi. Ved Stortinget fikk vi beskjeden om at vi måtte være syv stykker for å ta en maxitaxi. Greit, vi organiserte syv stykker som skulle samme retning, men plutselig ombestemte taxisjaføren seg. Han ville på en måte bare kjøre strekningen Oslo sentrum-Lillestrøm, eller ut til Bærum.
Det hender jo at jeg blir litt sur og stiller ekle spørsmål som f.eks. "er ikke jobben din å kjøre dit kundene vil, hvorfor står du ellers her og henger med Oslo Taxi-skiltet lysende på taket?." Når jeg får svaret "det er ikke din business", så blir jeg om mulig enda surere. Selvfølgelig er det min business! Men hvis det er sånn ting fungerer i servicebransjen, så kan ikke jeg si annet enn at jeg har vært en glimrende servicemedarbeider i min karriere på H&M. Jeg har kanskje til og med vært altfor grei.
Men etter gårsdagen skjønner jeg enda bedre at det blir fullt bråk i taxikøen. Folk blir rett og slett ganske sure etter den type behandling. Sjelden hjelper det lite med snørrunger som også skal kommentere alt. Spesielt snørrunger fra Bærum med rosa bandana som sier at vi bare kan slutte å bitche for det er ikke så langt å gå til Carl Berner. Jeg foreslo at hun tok med seg ræva si og begnte å gå til Bærum. Det var hun ikke interessert i for det ville ta minst 50 timer. Gudskjelov har jeg en kjæreste som kjenner meg såpass godt at han oppfattet at det ville være en grei ting å geleide meg vekk fra taxikøen før det bikka helt for meg.
Vi kom oss hjem etter sånn ca to timer. Jeg er ganske forbauset over at vi greide det uten at noen fikk et fly i panna.
Ellers må det påpekes at det var en fabelaktig kveld med masse kjentsfolk, øl og fet musikk.

Oslo Taxi-you need to shape up!

Hva synes jeg egentlig om festivallivet?

2006-11-24T04:24:00.000-08:00

Da har vi endelig fått bekreftet hotellbestillingen til neste års Arvikafestival. Takk og herremin for at det ikke blir teltliv. Eller for å si det på en annen måte, jeg slipper å bryte en gledelig tradisjon på grunn av manglende hotellrom. Festivalcampen er like fristende som fiskeslo. Skrekkhistoriene er mange og udelikate, og jeg fortrekker å rulle meg rundt i en ordentlig seng, og ikke minst ta meg en dusj i varmt vann. Teltlivets uromantiske sjarm ble lagt på hylla i år 2000 etter at jeg drakk meg gjennom noen dager i Kristiansand. Jeg har riktignok prøvd ut campinglivet opptil flere ganger på festival, men det var da jeg var ung og careless. Jeg syntes liksom ikke at det var så farlig å komme hjem med dreads, ødelagte sko og fillete klær. Ikke syntes jeg at det var så farlig å gå glipp av Ministry, Slayer og Fear Factory på grunn av for høyt alkoholinntak heller.
Nå har jeg blitt "gammel" og nipper til vinen min mens jeg nikker anerkjennende når jeg hører en bra konsert.
Jada, jeg er også kjent som partyløven.

Shirley Manson skal bare vite at jeg har lidd for henne.

welcome to my downward spiral!

2006-11-23T07:01:00.000-08:00

Da har jeg skaffet blogg også. Hva skal jeg fortelle om og hvordan?
Alt dette finner både jeg og eventuelle lesere ut av etterhvert.

Stay tuned!